Kjære alle sammen. Kjære Susanne Sønderbo.
Og kjære alle dere som har møtt Rosemarie Køhn – i lokalmiljøet, i kirkerommet, i historien, eller kanskje bare i hjertet og tankene. Der møter jeg henne selv.
I dag står vi samlet for å hedre et enestående menneske – et liv som ikke bare satte spor, men som banet vei. Et navn som skrev seg inn i Norges historie med mot, varme og klar stemme:
Rosemarie Køhn.
Hun var en pioner. Og det er ikke et ord vi skal bruke lettvint. Men Rosemarie slo seg ned der ingen før henne hadde gått – bokstavelig talt på udyrket mark – og gjorde det til grobunn for nye generasjoner. Det er jo selve definisjonen på pioner.
Da hun i 1993 ble utnevnt til Norges første kvinnelige biskop var hun historisk.
Men for meg lå det virkelig store ikke bare i at hun var først – men hvordan hun tok rollen.
For mange ble hun et forbilde.
For kvinner.
For de som tvilte.
For de som følte seg utenfor.
For de som bar på spørsmål, mer enn svar.
For alle som ønsket en kirke med rom – og et samfunn med varme.
Og vi bør ikke bare si at hun var et forbilde. Vi bør si: Hun skal alltid være det. For oss alle.
Slik ble hun beskrevet da hun ble innsatt som biskop:
«Den norske kirke har fått en ny leder, en biskop som åpent gir uttrykk for at hun ikke har svaret på alt. Et menneske som kanskje tviler, som føler seg usikker, som er på leting – som så mange av oss andre.»
For meg er Rosemarie et symbol på styrke med ydmykhet. På klokskap, trygghet og verdighet.
Verdier vi så inderlig trenger – i verdenssamfunnet, i lokalsamfunnet, i politikken, i hjemmene våre. Og i Gjerdrum.
Hun hadde røtter i Gjerdrum og vokste opp her.
Her lærte hun fellesskap. Raushet. Ærlighet. Og vi i Gjerdrum kan være stolte av at hun tok disse verdiene med seg ut i verden. Og hun ga så mye tilbake.
Rosemarie var et menneske med hjerte for alle. For henne handlet tro og lederskap aldri om posisjon. Aldri om makt. Det handlet om omsorg. Om inkludering. Om å se mennesket bak rollen, bak rammen.
Hun talte de svakestes sak og åpnet dørene på vid gap – fordi hun ville skape en kirke som skulle være et hjem for alle. Hun våget å være både biskop og menneske – og hun møtte folk med varme, humor og menneskelighet.
For meg var Rosemarie selve inkarnasjonen på det jeg lærte i Bibelhistorien for 60 år siden:
«La de små barn komme til meg.» Men i hennes verden handler det ikke bare om barn. Det handler om alle som føler seg små i møte med det store.
Rosemarie er et lys for fremtiden. Hun ga oss noe dyrebart: Hun ga oss mot.
Mot til å være annerledes. Mot til å stå opp for det vi tror på.
Mot til å stå i stormen.
Og i en tid der verden føles stadig mer urolig og utrygg trenger vi det motet. Vi trenger stemmen hennes. Vi trenger hjerterommet hun viste oss.
At denne bysten nå avdukes – her i hjemkommunen – betyr noe. Den blir et synlig minne om en som våget å gå foran. En som gjorde en forskjell. Ikke bare for seg selv – men for oss alle.
Må denne bysten ikke bare stå her som et monument – men som en påminnelse.
Om hva ett menneske kan utrette.
Om kraften i å være modig, raus – og ekte.
Vi ærer ditt minne Rosemarie. Takk for sporene du etterlot deg. Takk for at du viste oss veien – og gjorde det mulig for andre å følge.