Kjære medborgere!
Det er en stor glede og ære for meg å få delta her i dag ved avdukingen av bysten av emeritert biskop Rosemarie Køhn. Tusen takk for invitasjonen!
Rosemarie Køhn er en gigant i kirkehistorisk sammenheng, og hun er en gigant for meg, som forbilde i prestetjeneste og nå som biskop. Hun fortjener en byste.
Hun er et lysende eksempel på trofasthet mot de verdier og holdninger evangeliet om Jesus Kristus vitner om: At alle mennesker er skapt i Guds bilde og har den samme iboende, ukrenkelige verdi. For Gud gjør ikke forskjell på folk. Og biskop Rose sa ofte: Ingen tro er for liten. Hun var en utrettelig forkjemper for at alle mennesker skulle kjenne at kirken var deres.
Året før Rosemarie Køhn ble født, i 1938, vedtok Stortinget en endring av embetsmannsloven som åpnet for at kvinner kunne bli prester. Det var en teoretisk åpning, for det fantes knapt kvinnelige teologer, og heller ingen biskoper som ville ordinere kvinner.
Under oppveksten sin her på Bråtesletta i Gjerdrum kan ikke tanken om kvinner i prestetjeneste ha hatt stor plass hos unge Rose.
Men da hun var 19 år åpnet to biskoper for å ordinere kvinner. På den tiden var det ca 40 kvinnelige teologer i Norge. Og snart var Rose i gang med sine studier. I løpet av teologistudiet hennes skjedde det noe banebrytende.
Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest som første kvinne i Den norske kirke i 1961.
Og i 1969 ble Rose ordinert til prest av biskop Per Lønning her i Gjerdrum kirke, til tjeneste som vikarprest i Borg. På den tiden var det under ti kvinner som var ordinert i Norge.
Vi vet at det ikke var enkelt å være blant de første kvinner i prestetjeneste. Vi vet også at det tok svært lang tid før den alminnelige holdningen i kirken var at kvinners prestetjeneste var likeverdig med mannens. Da jeg selv studerte teologi på nittitallet, var det fire studenter på mitt praktikumskull som ikke ville øve på å være prest sammen med oss damene. Motstanden varte lenge. Og i vår tid ser vi at det kommer tilbake, og med de siste ukers diskusjoner om likestilling og tradwifes og ønsker om tydeligere kjønnsroller, forstår vi at vi ikke kan slutte å arbeide med tematikk om likeverd og likestilling. Vi må lytte til hverandre, forsøke å forstå hva den andre mener, og finne en god vei framover sammen.
Biskop Roses vei gikk til bispesetet. Hun ble vigslet til biskop i Hamar i 1993. For oss jentene som studerte teologi da, var det en utrolig sterk opplevelse. Vi feiret sammen med alle teologistudentene som stod sammen om at prestetjenesten var tjent med at både kvinner og menn akslet den.
Men både på studiesteder og i lokalmenigheter møtte vi som var kvinner og ønsket å bli prester mye motstand og skepsis. Når jeg har kjent på det, som studerte på nittitallet, hvor mye mer måtte ikke det gjelde Ingrid Bjerkås og Rosemarie Køhn. De hadde mot til å gå foran, og åpnet for at flere kan kjenne seg kallet til tjeneste, og for at flere kan kjenne tilhørighet til kirken.
I 1996 ble kvinners prestetjeneste evaluert på Kirkemøtet, og i et saksfremlegg sto det: «De kvinnelige prestene har en særlig funksjon som symbolbærere for likeverd og likestilling. Denne gruppa har måttet bære en særlig tung bør i oppbruddet fra rådende tradisjoner og tankemåter og strevet for at nye holdninger og praksis skulle få gjennomslag»
Likeverd og likestilling, mine venner, kommer aldri av seg selv. Fremkjempede rettigheter kan alltid mistes. Ikke alle er enige om at likestilling og like muligheter for alle er et gode.
Derfor er jeg utrolig glad for å få være med på avdukingen av biskop Rosemarie Køhns byste i dag.
Hun var med på å forandre både kirke og teologi, og dermed også samfunnet. Hun sa: Ingen tro er for liten. Og hun ble med det en døråpner til kirken for mange.
Bysten vi avduker i dag er et synlig tegn på vår takknemlighet til henne og de hun kjempet sammen med i kirke og samfunn.
Vi som står på skuldrene deres skal gjøre som dem, kjempe for likeverd og likestilling for alle mennesker.
Og kirken skal fortsette å lese og tolke Bibelen i møte med vår samtid, i lys av evangeliet om Jesus Kristus, slik at stadig flere mennesker kan gjenkjenne Guds kjærlighet i sine liv.
Til lykke, Gjerdruminginer og alle andre som gleder seg i dag! Må biskop Roses arv vise vei fremover i kampen for alle menneskers likeverd og likestilling. I kirke og i samfunn. Ingen tro er for liten!