I Bibelen er fasten ofte knyttet til ørkenen. Et sted uten støy og distraksjoner, der det ikke finnes noe å gjemme seg bak. I ørkenen blir vi minnet om det som virkelig betyr noe. Fastetiden er en slik ørkentid i kirkeåret – ikke for å straffe oss selv, men for å skape rom. Rom for det som bærer. Rom for det som heler. Rom for Gud.
Å vende seg mot noe
Å faste handler ikke først og fremst om å gi opp noe. Det handler om å vende seg mot noe. Mindre av det som fyller dagene våre uten å gi liv – mer av det som gir næring til tro, håp og kjærlighet. For noen kan det bety å legge bort skjermen litt oftere. For andre å være mer til stede i relasjoner. For noen igjen kan fasten være en tid for bønn, for ettertanke eller for å gjøre godt mot andre.
Sårbarhet
Fastetiden minner oss også om sårbarhet. Asken vi tegner kors med på pannen, taler sant om livet: Vi er skapt av jord, og til jord skal vi vende tilbake. Men asken er ikke det siste ordet. Den peker frem mot oppstandelsen. Mot nytt liv. Mot håp som ikke gir opp.
I en tid preget av uro, høyt tempo og mange krav, kan fastetiden være en gave. En invitasjon til å puste litt dypere. Til å våge stillheten. Til å la Gud møte oss der vi faktisk er – ikke der vi burde være.
På vei mot påske
Velkommen inn i fastetiden, til fellesskap og til gudstjenester.
En tid for ærlighet.
En tid for stillhet.
En tid for håp som vokser, stille og langsomt, mot påskemorgen.