«Jeg har aldri kjedet meg i jobben, men følt meg privilegert!» oppsummerer Dag Iversen når han går av med pensjon etter et helt yrkesliv i kirka. De siste nesten tretti årene har han vært prest i Torshov -, og etter hvert også Torshov og Lilleborg menighet.
Så har han da også vært en veldig god prest. Det var de enige om alle som takket ham under kirkekaffen etter avskjedsgudstjenesten hans. Flere felte noen tårer med tanke på hvor mye de kommer til å savne ham, og mange uttrykte stor takknemlighet for alt han har betydd som prest, kollega, veileder og støttespiller.
Likte miljøet
Han følte seg straks hjemme i denne menigheten da han begynte som kapellan i 1996: «Det var et usnobbete miljø der det var plass til alle, uavhengig av sosial status. Torshov har gode tradisjoner, folk er flinke til å ta vare på hverandre her», sier Dag. Den usnobbete og upretensiøse innstillingen var noe han kjente igjen fra oppveksten på Raufoss. «Det er klasseforskjeller i bydelen, men folk er flinkere til å akseptere sosial spredning her enn mange andre steder», sier han.
Torshov før og nå
Befolkningen har endret seg i løpet av tre tiår. Da Dag begynte som kapellan møtte han mange godt voksne mennesker som hadde bodd her hele livet. De første årene hadde han et stort antall gravferder, og han ble godt kjent med Torshovsbeboernes liv og historie. Etter år 2000 har det flyttet inn stadig flere barnefamilier og unge mennesker med høyere utdanning og bedre økonomi.
«Men jobben, grunnrammen, er den samme», understreker Dag, «gudstjenestene og samtalene rundt dåp, vigsel, konfirmasjon og gravferd er like viktige som før. Befolkningen har endret seg, og samtidig har kirka gått fra statskirke til folkekirke og har mistet sitt hegemoni og noen privilegier. Så i dag må man være mer framoverlent og synliggjøre kirka mer».
Men selv om vi lever i en mer sekulær virkelighet, mener Dag at det er ganske god vind i kirka for tiden - ikke minst er det bra oppslutning rundt høytidene.
Et eksistensielt yrke
«Som prest har man hele tiden mennesker å forholde seg til, man møter dem ved viktige livshendelser og overganger i livet. Det har vært ansporede for min del», sier Dag. «Jeg har hatt så mange spennende og lærerike samtaler som jeg ikke hadde opplevd hvis jeg ikke var prest. Det er noe jeg gjerne skulle unne andre».
Det er alle gudstjeneste og samtalene han gleder seg mest over. Det ukentlige arbeidet med å gjennomføre gudstjeneste-feiringene er nerven og navet i alt han gjør.
Tett på menigheten
For Dag har det vært en fordel å bo og jobbe på samme sted. Det gir et helt spesielt innblikk i miljøet og perspektiver ved det å være prest – en dimensjon som han ikke hadde fått hvis han ikke hadde bodd på Torshov. Å bo så tett på jobben kan være slitsomt for noen, men Dags erfaring er at det går fint å ha jobb og fritid på samme sted også for en prest. Man kan være tydelig på at man er prest 24 – 7, men at man likevel ikke er på jobb hele tiden. Det har gått greit å fortelle folk at han har fri og be dem komme tilbake senere.
En viktig lokal aktør
Den største utfordringen mener Dag er å «bjuda på» i nærmiljøet når det er så mange steder man skulle vært og så mye man skulle fulgt med på. Derfor er også noe av det han er mest fornøyd med, at menigheten har kommet så godt på banen i forhold til institusjoner og etater i bydelen.
«Jeg føler at vi har lykkes i å skape gode relasjoner med andre arbeidslag som finnes i bydelen. Kirka blir regnet med som en betydelig aktør, vi samarbeider med mange og gjør en viktig jobb. Vi leverer kvalitet og er tydelige på hvem vi er», sier Dag.».
Brennbare temaer
Dag var med på å starte vennskapssamarbeidet med den palestinske arabisk-talende menigheten i Redeemer Church i Øst-Jerusalem. Han har vært ledsager i Palestina gjennom Kirkenes Verdensråds program og har hatt ansvaret for mange solidaritetsgudstjenester. På spørsmål om det har vært en vanskelig balansegang å være så engasjert i palestinernes sak uten å bli for politisk som prest, svarer han at alt kirka sier har en politisk virkning – hvis man lar være å si noe, har det også en politisk betydning:
«Man må si noe om det som brenner i verden. Å vekke folk til et engasjement, er noe av det viktigste ved kirkas forkynnelse. Når man berører brennbare temaer, kan man bli beskyldt for å være partipolitisk. Men hvordan folk engasjerer seg, er ikke vår sak. Kirka har ikke et politisk mandat, men vi kan ikke unngå å ha en politisk virkning».
Se de utstøtte
For Dag er det viktig at kirka fortsatt skal være en positiv kraft i lokalmiljøet som tør å tale sant om de som trenger å bli sett, føler seg utstøtt eller sliter med livet.
«Jesus reiste folk opp. Det er like mye vårt kall og oppdrag den dag i dag. Jeg er glad for at Torshov og Lilleborg har en historie som en diakonal menighet. Kirka kan ikke være noe annet enn det. Det ligger i evangeliets nerve», slår Dag fast.
En god reise
I alle årene som prest har Dag vært engasjert i og gledet seg til jobben. Han er fortsatt så glad i den at den er litt vanskelig å slippe, og han er spent på hvordan det blir å være uten, selv om han gleder seg til lange morgener og ikke å behøve å rekke så mye hele tiden.
Han har følt seg følt seg privilegert som har fått formidle eksistensielle budskap, men han har ikke vært så opptatt av resultatene. Det er de gode sporene han har vært i og de gode «innstega» han har hatt i folks liv, som har vært det viktigste for ham. Og han mener det når han sier at han gjerne skulle unne alle å være prest.
Intervju ved Marianne Mikkelsen.