Tro skal bygge opp, tro skal skape felleskap. Det skal være et sted hvor mennesker hører til, ikke basert på hvem de er, men nettopp fordi de er. Når tro i praksis gjør det motsatte, når den river ned det den skulle løfte, da har vi et problem. Da har vi å gjøre med farlig teologi.
Dette er ikke bare teori for meg. Jeg vet hvordan det føles, for jeg har kjent det på kroppen. For meg handler kjærlighet om personen, ikke kjønn, kjønnsidentitet eller hvordan noen velger å definere seg. Det betyr ikke at jeg forelsker meg i alle jeg møter, men at kjønn aldri er en begrensning for hvem jeg kan elske.
Før jeg begynte på teologistudiet gikk jeg et år på en kristen folkehøgskole. Et år jeg tenkte skulle være styrkende, ble heller et ødeleggende et. Det var ikke en hendelse som veltet alt, men summen av mange små og store erfaringer som etterlot meg med sår jeg fortsatt bærer. I lovsangen, i forkynnelsen og i samtalene ble jeg gjort liten. Ikke eksplisitt, men likevel tydelig. Jeg fikk følelsen av at kjærligheten min ikke var regnet med. At jeg ikke hørte til.
Lovsangen, som skulle være trygg, ble i stedet et sted der jeg ble minnet på at jeg var feil. Når «kom som du er» sies med kraft, men bare gjelder dem som tilpasser seg visse rammer, blir det tomt. Jeg kom ikke som jeg var, jeg lærte meg å skjule. Og det var vondt. Ikke fordi Gud krevde det, men fordi fellesskapet gjorde det.
Når troen sårer
De erfaringene jeg hadde det året skapte avstand, ikke bare til menneskene rundt meg, men til Gud. Jeg mistet tryggheten i troen. Senere, som teologistudent, under en enkel øvelse i å lyse velsignelse, brøt jeg sammen. Det var ikke dramatisk, men kroppen min reagerte, som et symbol. Det var et tegn på at sårene fortsatt satt dypt. Og jeg vet nå: De kommer kanskje aldri helt til å forsvinne.
På senere kirkelige samlinger og i teologiske samtaler har jeg hørt sårende ord, ikke alltid med vond vilje, men ofte sagt uten omtanke. Det er den manglende viljen til å forstå som splitter. Det er tausheten etterpå som gjør vondt.
Det er derfor Pride er viktig
Pride handler ikke bare om flagg og parader. Det handler om liv. Det handler om å bli synlig i en verden og en kirke, som altfor lenge har gjort oss usynlige. Pride for meg er å si:
Jeg finnes. Jeg elsker. Jeg tror. Og jeg nekter å skjule meg.
For meg er Pride også å ta troen tilbake fra dem som har brukt den til å skape frykt og avstand. Å si at hvem vi elsker ikke skal være et teologisk dilemma, men en påminnelse om at Gud virker i mangfoldet. At det finnes en vei i tro, også for oss som ikke passer inn i menneskeskapte bokser.
Troen og erfaringer
Farlig teologi handler ikke bare om det som sies, men om det som gjøres. Det ligger i holdningene våre, i hvem vi ser og hvem vi overser, i ordene vi velger og i stillheten vi tyr til. Teologien blir farlig når mennesker ikke møtes som hele, men reduseres til «temaer», til utfordringer i en læresetning. Når erfaringene våre avvises som uvesentlige, og det personlige skyves ut av det teologiske, mister vi kontakten med det mest grunnleggende: at troen handler om liv. Om mennesker. Om vårt møte med Gud.
Det finnes ikke noe mer dyrebart enn et menneske som står frem i sitt sanne jeg og blir møtt med kjærlighet. Gud selv valgte å tre inn i vår virkelighet for å elske og bære oss. I Jesus ble det guddommelige sårbart, helt til korset. Og det er i denne sårbarheten vi virkelig møter kjærlighetens kraft. I korset ser vi en kjærlighet som ikke trekker seg bort fra mørket, men bærer gjennom det. Det er der vi finner håp, ikke fordi vi er perfekte, men fordi kjærligheten er sterkere enn det som skiller oss.
Mange i de miljøene jeg har erfaringer fra mener godt. Men gode intensjoner veier lite når praksis sårer. Når lovsangen er høy, men kjærligheten lav, da har noe gått tapt. Da er det ikke lenger en tro som bygger, men en tro som river.
Vi trenger en tro og en kirke som omfavner mangfold og vet at sårbarhet ikke er svakhet. Vi trenger et fellesskap som rommer hele mennesker, ikke bare deler. Kirken må være et sted der vi ikke bare blir tålt, men et sted der det er rom for oss, et felleskap som ser oss, som elsker oss.
Fordi Gud rommer, Gud ser og Gud elsker.