Innledning
Visjonen vår er å være brobyggere mellom alle mennesker og Gud. I BRO-modellen har vi valgt tre ord som skal hjelpe oss å leve denne visjonen ut: Bekjennende, Raus og Omsorgsfull. Forrige gang løftet vi fram det bekjennende – hvordan syndsbekjennelsen minner oss om at vi selv lever av nåde, og hvordan trosbekjennelsen gir oss tilhørighet, retning og håp. I dag går vi videre til det neste ordet: raus.
Raushet handler ikke først og fremst om hvor mye vi gir, men om hvor mye plass vi skaper. Det handler om åpne dører, åpne bord og åpne liv. Kanskje kan vi si det slik: Raushet handler om hvem det er plass til rundt bordet vårt.
Lignelsen om gjestebudet
I Lukasevangeliet kapittel 14, vers 21 til 24, forteller Jesus lignelsen om en mann som holder et stort gjestebud. Alt er gjort klart, bordet er dekket, maten er ferdig og invitasjonene sendt ut. Likevel begynner de innbudte å unnskylde seg: én har kjøpt en eiendom han må se på, en annen har kjøpt okser han vil prøve, og en tredje har nettopp giftet seg. Ingen av grunnene er i seg selv gale; de uttrykker bare mennesker som lar sitt eget få førsteplassen.
Så står videre i teksten:
Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»
Guds raushet
Denne lignelsen viser oss først og fremst noe om Gud selv. Han er ikke en vert som sparer på invitasjonene eller bare inviterer dem som kan gi noe tilbake. Han inviterer dem som ikke forventer å bli invitert, dem som kanskje ikke våger å håpe, dem som står utenfor og har vent seg til tanken om at festen ikke er for dem.
Guds rike er ikke en lukket klubb for de religiøst vellykkede, men en fest med åpne dører. Samtidig ser vi at utfordringen ikke først og fremst er fiendtlighet, men likegyldighet. De første som ble invitert, hadde rett og slett andre ting de prioriterte høyere.
Raushet som menighetskultur
Hva betyr dette for oss som menighet i Kristiansund?
En raus menighet kjennetegnes ikke først og fremst av mange aktiviteter eller fulle kalendere, men av at den speiler Guds hjerte.
En raus menighet:
- tenker ikke først: “Hvordan får vi flere hit?”
- men: “Hvem mangler rundt bordet?”
Raushet innebærer å gjøre plass før noen har bedt om den, og å la Guds lengsel etter et fullt hus bli vår egen. I lignelsen er det tjeneren som går. Vertens vilje blir virkelig når noen faktisk beveger seg. Derfor skriver Paulus at vi er Kristi utsendinger, og at det er Gud selv som formaner gjennom oss, i 2 Korinterbrev 5:20. Gud kunne valgt å rope fra himmelen, men han har valgt å sende oss.'
Fra “kom og se" til “gå og fortell”
Det er lett å tro at vårt ansvar er å skape noe som virker, men i lignelsen er alt allerede gjort klart; vår oppgave er ikke å bygge festen, men å invitere til den. Raushet betyr derfor at vi ikke bare sitter og venter på at noen skal komme og se, men at vi går og forteller – kanskje gjennom en telefon til den som sitter alene, en kopp kaffe med en nabo, eller ved å sette oss ned hos den som ingen andre setter seg ved. Noen ganger kan et enkelt måltid bli et hellig øyeblikk.
Et øyeblikk ved bordet
For en del år siden var jeg i byen Barcelona, hvor jeg studerte, og fikk plutselig lyst på mat. Som student hadde ikke mye penger, og valget var enkelt: McDonald's. Jeg husker at jeg sto i kø og ventet på tur, da jeg plutselig hørte roping lenger fremme i køen. Da jeg kikket frem, så jeg en mann som diskuterte med kassadama. Saken begynte å bli så dårlig at en sikkerhetsvakt kom bort for å se hva som skjedde. Mannen sa til kassadama at fastlegen hans hadde betalt for en meny til ham, og at han derfor ikke trengte å betale. Kassadama svarte at hvis han ikke hadde penger, kunne han ikke spise.
Det ble tydelig for meg at denne mannen bodde på gata og ikke hadde penger til å kjøpe mat, men han var sulten og hadde laget opp en historie for å få mat. Da jeg så at vakten nærmet seg for å ta ham med, fikk jeg medfølelse, og sa: "Jeg er hans fastlege. Jeg skal betale for menyen hans." Jeg husker ansiktet til sikkerhetsvakten som ikke forsto noe, og ansiktet til kassadama som var veldig overrasket, men det jeg husker best, var ansiktet til mannen selv, som var fullstendig forbløffet.
Noen minutter senere satt vi og snakket, jeg med denne mannen som jeg ikke kjente, og han som fortsatt ikke forsto hva som skjedde, men spiste med stor glede. Jeg fikk muligheten til å bli kjent med ham, spørre ham om livet hans, og fortelle ham om Jesus. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme. Han fortalte meg at det hadde gått mange dager siden han hadde spist, og takket meg. Og jeg fikk fortelle ham at Gud elsker ham. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Det er mange som ham.
La Guds festbord bli fullt
I lignelsen sier verten: «Så huset mitt kan bli fullt.» Det er ikke bare en praktisk kommentar, det er en lengsel. Det er Guds hjerte vi får innblikk i. Han ønsker ikke tomme stoler. Han ønsker mennesker. Han ønsker fellesskap. Han ønsker at flere skal få sitte ved bordet.
Bekjennelsen, som vi snakket om sist, minner oss om at vi selv ikke kom fordi vi fortjente det, men fordi vi ble invitert av nåde. Vi var ikke kvalifiserte gjester, vi var nådemottakere. Det er der det begynner. Vi er en bekjennende menighet fordi vi vet at vi selv lever av nåde.
Og nettopp derfor kalles vi til å være rause. Raushet betyr at vi ikke holder invitasjonen for oss selv. At vi lar Guds lengsel bli vår lengsel. At vi begynner å se oss rundt og spør: Hvem mangler? Hvem sitter alene? Hvem har ennå ikke oppdaget at det finnes en plass også for dem?
Spørsmålet er derfor ikke først og fremst om folk kommer til oss. Spørsmålet er om vi går til dem. Kirkens fornyelse begynner når vi vender oss utover.
Slik henger BROen vår sammen:
- Vi er bekjennende fordi vi selv er invitert av nåde.
- Vi er rause fordi vi går ut og inviterer andre.
- Og neste gang skal vi snakke om det tredje ordet: omsorgsfull.
For det er én ting å invitere. Det er noe annet å gå nær, stoppe opp, og bære folk inn i festen. Omsorg handler om hvordan vi møter mennesker. Hvordan vi lytter. Hvordan vi bærer hverandre. Hvordan vi blir værende.
Guds festbord står fortsatt dekket. Nåden er ikke brukt opp. Det er fortsatt plass.
Og vi har fått det store privilegiet å være dem som sier, med både frimodighet og varme:
Kom.
Du er ønsket.
Alt er gjort ferdig.
Amen.
Om andakten
Denne andakten er del 2 av 3 i en serie som holdes på Hyggestund i Kristiansund menighet. Vi samles første og tredje torsdag i måneden kl. 11.00. Alle som ønsker er hjertelig velkommen til å være med.
For dem som ikke har anledning til å delta, blir andaktene også publisert her på nettsiden. Du finner resten av andaktene i serien litt lenger ned, under "Lenker".