Til minne om Barbara Kaminska Wróbel
Det er med dyp sorg og et tungt hjerte at vi meddeler at vår kjære kollega, Barbara Kamienska Wróbel, har gått bort. Barbara tjente kirkene i Orkland som kantor i 35 år med integritet, kvalitet og et hjerte som brant for kirkemusikk. Hun har satt varige spor hos oss og vi minnes hennes bidrag til kirka i Orkland med stor respekt og takknemlighet. Våre tanker går til familien Wróbel, venner, kolleger og nærmeste i denne tunge tiden.
Preken i Barbaras gravferd av prost Dagfinn Thomassen:
«Lykksalig, lykksalig hver sjel som har fred. For ingen kjenner dagens før solen går ned.»
Jeg regner med at dette sangvalget ikke er tilfeldig valgt fra deres side. Slik fortonte nettopp dagene rundt helgen for to uker siden seg for dere. Ingen hadde forutsett at helgen skulle ende slik. Langt mindre at Barbara en liten uke etterpå skulle dø stille og rolig fra dere.
Ingen av oss vet hva dagene våre vil bringe. Av glede. Av sorg. Av lys og mørke. Av liv og død. Gud skje lov for det. Om vi ikke vet hva som vil møte oss, kan vi likevel vite hvem som vil møte oss. Det er Jesus som selv sa: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Alle dager. Alle slags dager. Dette er håpet, dette er ankeret, vi kan holde fast i når vi kastes rundt av slike stormkast som dere har opplevd siste uken. Vi har et sted der vi kan fortøye livene våre når dødens brottsjø møter oss. Det er hos Jesus. Derfor har vi ikke bare tenkt på dere, men i høyeste grad bedt for dere de siste dagene. Vi har gjort det fordi det er makt i de foldede hender og fordi du, Piotr, har bedt oss om det. Og vær trygg: Vi vil fortsette med det – lenge! Vi vil fortsette å be fordi vi tror det nytter. Vi tror at Gud hører når vi forteller han hvordan vi har det. Vi taler ikke for døve ører. Gud vender øret sitt mot oss når vi trygler og ber.
Barbara har fargelagt gudstjenester og kirkelige handlinger for befolkningen i Orkland i mer enn tre tiår. Hun har brukt de fargestiftete hun behersket så godt; vakre toner og klanger. Hun har sittet på galleriene i alle kirkehusene våre og skapt høytid. Hun har også lyttet til utallige gravferdstaler og minnetaler. Vet dere: Jeg tror hun lytter også i dag. På sitt sted. På sitt vis. Lytter til yndlingssalmen hennes: «Lær meg å kjenne dine veier.» Lytter til kollegene fra kulturskolen når de skal synge «Har du fyr?»
Barbara hadde fyr. Hun hadde løkt. Og fyrlyset, lykten, hennes blinket mot oss gjennom musikken som hun lot ledsage ordene, gjennom tonene som hun gav oss både fra vår sang-og salmetradisjon og fra de store kirkemusikalske mesterverkene. Slik ble denne tjenesten hennes en veiviser, en fyrlykt som gav mennesker i sorg og glede mulighet til å se og finne vei videre. Tonene trøstet. De leget. De fant veien inn til hjertedypet vårt. Kanskje skal dere etter hvert gjøre som Per Sivle skriver i diktet sitt: «Legge ørene til å lytte Barbara si grav og høre stilt derfra den song som allting heilar.»
Vi skal snart synge sammen «Kor stort, min Gud at eg ditt barn får vera.» Barbara var et Guds barn, og det var stort for henne. Hun la ikke skjul på det. Dette var et klart vitnesbyrd fra henne. Slett ikke høylytt og med mange ord, men stillferdig og trofast slik hun var i hele sin ferd.
Vi er samlet i dag for å minnes, takke og ta farvel. Vi er også samlet for å overgi Barbara i Guds hender. Det vil vi gjøre nå. La oss be.
Minnetale av forrettende prest Birger Foseide:
Kjære sørgande! Vi er her i dag for å ta avskjed med Barbara , organisten vår i 34 år. Ho har hatt arbeidsplassen sin på orgelkrakken på galleriet, men gjennom velvalgte tonar har ho deltatt i gudstenestene våre og gitt tonefølge til følelsane våre både i sorg når vi var samla til gravferd, og i glede og fest til bryllaup.
Barbara var ein kunnskapsrik og dyktig musikar. Ho var alltid godt forberedt til oppgåvene sine, og med sitt milde og lune vesen var ho lett å samarbeide med.
Barbara vart født i Polen. I Bjalystock (??) ein by med 300 000 innbyggarar. Der voks ho opp saman med storesøstera si til Barbara var 19 år. Ho gjorde seg bemerka på skolen med gode karakterar. Ho var flink til å synge, og hadde gode karakterar i litteratur, i polsk, og i andre humanistiske fag. Storesøstera seier at Barbara var «stjerna» i familien.
Barbara begynte å spele piano i 7-årsalderen. Ho gjekk regelmessig til gudstenester, og det var vel der interessen for orgel- musikk vart vekt. I 15-årsalderen begynte ho å lære orgelspel. Ho gjekk på vanleg vidaregåande skule om formiddagen, og på musikkskule om ettermiddagen . Barbara var ein disiplinert elev ,og gjorde lekser eit par timar etter at ho kom heim frå musikkskulen om kvelden. Slik gjekk dagane frå måndag til og med laurdag!
Etter vidaregåande skule reiste Barbara til Warszawa for å studere orgel. Her møtte ho Piotr for første gong. Dei møttest og vart kjent på ein skule i Warszava som var kjent for å ha gode orgel, og Barbara og Piotr kom dit begge to for å øve. Og Piotr var imponert over kor dyktig Barbara var med pedalspel på orgelet sjølv om ho hadde så store føter!
Så var dei på studieturar og ferieturar og oppsøkte gode orgelinstrument i Østerrike og Praha og Danmark. Dei reiste mykje også før Jernteppet vart oppheva
I 1988-89 var Barbara i Oslo og tok utdanning i musikk. Ho hadde sommarjobb som vikar for Philip Normann her i Orkdalen. Og det var han som seinare tok kontakt med Piotr og Barbara og bad dei søke, da to organiststillingar vart lyst ledig i Orkdal.
I 1990 gifta Piotr og Barbara seg, og året etterpå kom dei til Orkdalen. I september 1991 kom dei hit, Dei hadde gode jobbar som musikklærarar i vidaregåande skule i Polen, og dei søkte permisjon for å prøve seg i organiststillingar i Norge. No, 34 år etterpå, har dei budd lenger i Norge enn i Polen. De hadde nok tankar om å reise tilbake til Polen, men det passa aldri slik. Etter at Aleksandra og Beata vart født og begynte på skulen, var det enda meir naturleg ¨å bli i Norge.
Barbara var alltid opptatt med arbeid. I tillegg til arbeid i hus og heim , og som mor, hadde ho også mange prosjekt i huset og i hagen.
Ho var glad i jobben sin som kantor, men ho stilte krav til høg standard, og derfor arbeidde ho lange arbeidsdagar. Som musikar var ho glad i klassisk musikk, og spela med glede Bach sine orgelverk og fransk musikk. Men det meste arbeidet måtte vel leggast i forberedelser til gudstenester og gravferder, og forberede ønska musikk og akkompagnere solistar.
Elles var Barbara glad i å gå turar i skog og mark her i Orkdal .Ho fortalte at ho likte å møte folk ute på tur, for da hadde folk tid til å prate.Slik kom ho meir innå folk, enn berre å nikke til dei på butikken. Piotr og Barbara var glad i å plukke bær og å sanke sopp. Personleg har eg hatt stor glede av å vere saman med Piotr og Barbara på bærtur for å finne molte. Det var ikkje alltid vi fann så mykje, men i mange år har vi kunna glede dykk med moltesyltetøy som julegave! Også i sosiale samanhengar utanom jobb har vi hatt gleda av å vere saman med Barbara. Da har det også vore fint å be Barbare om pianospel eller tonefølge til salmesong.
Siste året vart tungt for Barbara. Det vart sjukdomsplager og sjukmeldingar.
Eg vil gjerne takke for godt samarbeid med Barbara i 26 år som prest og prost i Orkdal. Det var alltid trygt å ha Barbara ved orgelet. Siste tenesta Barbara gjorde som organist var gudstenesta vi hadde saman i Lensvik kyrkje søndag 24. august. Ho sat på med oss , og det var gode samtalar i bilen. Og ho viste bilde og fortalte begeistra om den flotte bryllaupsfesten for Aleksandra og Fredrik 14 dagar tidlegare. Men ho sa også at ho var sliten og hadde lite krefter. Dagen etterpå vart ho sjukmeldt.
Det var med sjokk vi mottok den forferdelige meldinga om at Barbara så brått og brutalt vart lagt på dødsleiet. Det har vore vondt å tenke på kor tunge dagar det har vore for dykk, Piotr, Aleksandra og Beata, å følgje ho dei siste dagane utan å kunne ha kontakt med ho og ta avskjed med ho.
Det er så uforståeleg at dette kunne skje. Vi vil klage og protestere.
Men kanskje vi kan makte å synge yndlingssalmen til Barbara til slutt her inne i dag. Iallfall seier ho i intervju i menighetsbladet Til stede at denne salmen er yndlingssalmen hennar :
«Lær meg å kjenne dine veie. « Ho var nok veldig glad i denne folketonen, men eg trur nok også at Barbara stod inne for teksten. Det er ein salme som opnar for undring over korleis eit menneskeliv kan arte seg. Den handlar om angst og frykt og tunge tankar, men den handlar også om håp: «Og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer.»
«Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet, den som kan tusen stjerner tenne når lykkens sol for meg går ned. Dens vei går gjennom det vi tapte, den gir oss mere enn den tok.»
Vi tar tapt mykje når Barbara vart tatt frå oss. Men i dag vil vi takke for det Barbara gav oss gjennom sitt liv og arbeid her i Orkdalen
Da gir eg ordet til Beata og Aleksandra som vil seie minneord om mora si.
Vi lyser fred over hennes minne.