Preiketekst: Lukas 15, 11-32
11 Jesus sa: «Ein mann hadde to søner. 12 Den yngste sa til far sin: ‘Far, lat meg få den delen av formuen som fell på meg.’ Så skifte han eigedomen sin mellom dei. 13 Ikkje mange dagane etter selde den yngste sonen alt det han eigde, og drog til eit land langt borte. Der levde han eit vilt liv og sløste bort formuen sin. 14 Då han hadde sett alt over styr, vart det uår og svolt i landet, og han tok til å lida naud. 15 Han gjekk då til ein av mennene der i landet og bad om arbeid, og mannen sende han ut på markene sine for å gjeta grisene. 16 Han ønskte berre å få metta seg med dei belgfruktene som grisene åt, men ingen gav han noko. 17 Då gjekk han i seg sjølv og sa: ‘Kor mange leigekarar heime hos far min har ikkje fullt opp av mat, og her går eg og svelt i hel! 18 Eg vil bryta opp og gå heim til far min og seia: Far, eg har synda mot Himmelen og mot deg. 19 Eg er ikkje verd å kallast son din lenger. Men lat meg få vera som ein av leigekarane dine.’ 20 Så braut han opp og gjekk heim til far sin. Medan han endå var langt borte, fekk faren sjå han, og han fekk inderleg medkjensle med han. Han sprang imot han, kasta seg om halsen på han og kyste han. 21 Då sa sonen: ‘Far, eg har synda mot Himmelen og mot deg. Eg er ikkje verd å kallast son din lenger.’ 22 Men faren sa til slavane: ‘Skund dykk! Finn fram dei beste kleda og ha dei på han, og lat han få ring på fingeren og skor på føtene. 23 Hent så gjøkalven og slakt han, og lat oss halda måltid og feira. 24 For denne sonen min var død og har vorte levande, han var bortkomen og er attfunnen.’ Og så tok festen og gleda til. 25 Den eldste sonen var ute på marka. Då han gjekk heimover og nærma seg garden, høyrde han spel og dans. 26 Han ropa på ein av slavegutane og spurde kva som stod på. 27 ‘Bror din er komen’, svara han, ‘og far din har slakta gjøkalven fordi han fekk han velberga heim att.’ 28 Då vart han sint og ville ikkje gå inn. Far hans kom ut og prøvde å overtala han. 29 Men han svara attende: ‘No har eg slava for deg i alle år og aldri sett meg opp mot dine bod. Men meg har du ikkje gjeve så mykje som eit kje, så eg kunne halda fest saman med venene mine. 30 Men når han kjem heim, denne son din som har sløst bort pengane dine i lag med horer, då slaktar du gjøkalven for han!’ 31 Då sa far hans: ‘Du er alltid hos meg, barnet mitt, og alt mitt er ditt. 32 Men no må vi halda fest og vera glade. For denne bror din var død og har vorte levande, han var bortkomen og er attfunnen.’»
Velkommen hjem – nåden er din
I dag markerer vi oppstarten av et nytt konfirmantår. Et år der dere konfirmanter skal få utforske troen, livet og hvem dere selv er. Da passer det bra at bibelteksta i dag handler om å være på vei – og om å komme hjem.
I filmen så vi bibelfortellinga om «Sonen som kom heim», som Jesus forteller i Lukasevangeliet kapittel 15. Den handler om en far og to sønner. Den yngste sønnen ber om å få arven sin – og drar hjemmefra. Han vil ut og leve livet. Han vil finne seg selv. Kanskje han tenker: "Jeg klarer meg selv. Jeg trenger ingen andre." Og kanskje noen av dere konfirmanter kjenner dere litt igjen i det? At man vil stå på egne bein, ta egne valg, finne sin egen vei.
Men livet ute i verden blir ikke helt som sønnen hadde tenkt. Han bruker opp alt han har. Han blir alene. Han får det vanskelig. Og så, i det stille, begynner han å lengte hjem.
Se for dere den unge mannen. Han er skitten, utslitt, og redd for hvordan faren vil reagere. Kanskje han tenker: "Jeg er ikke verdig til å kalles sønnen hans lenger. Kanskje han bare kan ansette meg som en av tjenerne." Men hva skjer? Da han fortsatt er langt unna, ser faren ham. Faren løper ham i møte, klemmer ham og kysser ham. Faren ventet. Faren lengtet.
Sønnen var klar for å be om en sjanse som tjener. Han ville fortjene en ny start. Men faren stopper ham midt i unnskyldningen. Han får ikke bare mat og en seng – han får fest. Ringen settes på fingeren, som et symbol på verdighet. Han får kappe over skuldrene som et symbol på ære, og sko på føttene, et symbol på frihet. Dette er nåde.
Nåde er at du får noe du ikke har gjort deg fortjent til. Det latinske ordet for nåde er gratia. Det finner du igjen i det engelske ordet grace, som oversatt betyr nåde. Du finner det også igjen i det norske ordet gratis, som vi alle vet hva betyr. Det er noe vi ikke trenger å gjøre oss fortjent til, det er gratis, og det er sjenerøst. Det er NÅDE. Tenk deg den lettelsen sønnen må ha følt. Han trengte ikke å tjene seg tilbake i varmen. Han var ønsket velkommen tilbake bare fordi han var sønnen. Nåde betyr at du er elsket. Ikke fordi du er snill nok, flink nok, eller har de rette meningene. Men bare fordi du er deg. Akkurat slik Gud har skapt deg. Nåden er grunnen til at døren er åpen.
Gud er ikke en som venter med armene i kors, men med åpne armer. Gud sier ikke: "Du må først rydde opp i alt." Gud sier: "Velkommen hjem. Nåden er din."
Sønnen hadde sviktet stort. Han hadde tatt farens penger og tillit og kastet det bort. I de fleste historier ville han måttet betale tilbake. Han ville ha måttet gjøre opp for det. Men farens handlinger er tilgivelsen. Tilgivelse er å få lov til å starte på nytt, uten at det gamle henger over deg. Det betyr ikke at det som skjedde ikke var alvorlig, men det betyr at det ikke er det som bestemmer hvem du er. Vi som mennesker, vi feiler. Vi sårer andre. Vi tar av og til dårlige valg. Både ungdommer og voksne, vi roter det til. Kirken er et sted der vi kan si "jeg er lei meg" eller "jeg gjorde feil", og møte tilgivelse.
Men det er en person til i denne fortellingen. Den eldste sønnen, han som har vært hjemme hele tiden, blir sint. Han synes det er urettferdig at broren får fest og oppmerksomhet. Og den urettferdigheten kan nok de aller fleste av oss kjenne oss igjen i. Det føles urettferdig når noen får mer enn andre. Men faren sier: "Alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For din bror var død og er blitt levende. Han var tapt og er funnet." Guds kjærlighet er ikke delt opp. Den er hel. Den er uendelig. Den rommer både den som har gått seg vill, og den som har vært hjemme hele tiden.
Så kjære konfirmanter: Dette året er en invitasjon. En invitasjon til å komme nærmere Gud. Til å stille spørsmål. Til å være ærlig. Til å være deg selv. Du trenger ikke ha alle svarene. Du trenger ikke å være perfekt. Dere kommer fra ulike utgangspunkt i livet, med ulike erfaringer. Men her er døren åpen. Utforsk, still spørsmål, tvil – det er lov. For dette fellesskapet er bygget på nåde og vissheten om at vi alle er dypt elsket av Gud. Du er velkommen, akkurat som du er.
Og kjære foreldre: Dette året er også for dere. Dere får følge ungdommene deres på en viktig reise. Og kanskje får dere også oppdage noe nytt, om tro, om fellesskap, om nåde.
Noen dager føles livet som en fest. Andre dager kjennes tunge og vanskelige. Men fellesskapet her er et fellesskap der nåden er større enn prestasjonene, og kjærligheten er sterkere enn feilene. Dere konfirmanter skal få lov til å finne deres plass i dette fellesskapet. Og vi gleder oss til å bli bedre kjent med dere gjennom dette konfirmantåret!