Av Christiane Krahner
Klærne hans skinner i et lys som ikke lar seg forklare, og Moses og Elia står der i samtale med ham. Disiplene blir grepet av frykt, men også av noe langt større enn frykten. I Guds nærvær får de et glimt av en frihet som overgår det de kjenner fra før.
Denne friheten er så sterk at Peter setter ord på det alle føler: Det gjør godt at vi er her. La oss bli. De vil ikke ned igjen. Ikke tilbake til hverdagen med uro, konflikter og uavklarte spørsmål. For det de har erfart på fjellet, er mer enn en vakker opplevelse. Det er en erkjennelse. I Guds nærvær avdekkes at menneskelig makt bare har en tilsynelatende betydning, fordi livet er så mye mer enn det vi opplever i hverdagene våre.
Det disiplene aner på fjellet, er at deres liv ikke er definert av ytre krefter. I møte med det guddommelige får de et glimt av hvem de er. At det finnes en indre autoritet som er grunnet i å være Guds skapning som er ofte gjemt under dagens frykt og byrder. De kjenner en styrke i seg som ikke lar seg styre av trusler, forventninger eller menneskelig makt. For Guds makt er større enn all menneskelig makt.
Likevel måtte disiplene ned igjen fra fjellet. Til virkeligheten slik den er. Opplevelsen gjorde dem ikke til superhelter. De forble mennesker, som tvilte, snublet og noen ganger sviktet. Men de bar med seg et minne.
Også Jesus måtte gå veien videre. Han visste hva som ventet ham. Veien ned fra fjellet førte mot lidelse og død. Som menneske kjente også han frykt. I Getsemane bar han denne frykten fram for Gud i bønn.
I bønnen trer den indre styrken fram igjen. Vissheten om hvem han er, og hvem livet tilhører, får rom. Frykten er fortsatt til stede, men den mister grepet. Jesus reiser seg fra bønnen med fornyet klarhet og går videre, forankret i den indre autoriteten som har fulgt ham hele veien.
Jesu liv vitner om en frihet som gjør mennesket modig. Modig til å gå den rette veien, også når den er tyngre. Fri til å elske, til å stå oppreist, til å handle sant. Denne friheten kan ikke kontrolleres eller tas fra noen, fordi den har sitt utspring i Gud.
Ingen av oss kan slippe realiteten. Likevel tror jeg det er mulig og nødvendig å av og til trekke seg ut for å hvile. Å be om asyl i Guds nærvær, om så bare for et øyeblikk.
For i bønnen vender vi tilbake til fjellet. Ikke dit som et sted vi kan bli værende, men som en erfaring vi kan hente fram igjen. I stillheten og tilliten får vi på ny et glimt av Guds nærvær, hvor livet vårt hører hjemme.
I bønnen kan vi si: Her er jeg trygg. Ingen kan gjøre meg noe her. La meg være her litt. Bare en liten stund. Der får den indre autoriteten, ofte gjemt under dagens frykt og byrder, komme til syne igjen. Og der er her, virkelig frihet begynner.