1 Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. 2 Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» 3 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» 4 «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» 5 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. 6 Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. 7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ 8 Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» 9 «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. 10 Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? 11 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. 12 Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? 13 Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen ⸆.
På torsdag reiser vi på konfirmantleir. Vi skal på pilegrimstur til Nidarosdomen. Det er et ganske ambisiøst prosjekt. Men jeg er sikker på at det blir veldig fint.
Det jeg synes er finest med leir, det er når roen har senket seg på kvelden, og jeg går en runde på rommene. Tempoet er betydelig langsommere på natta, enn de intense dagene, og når jeg spør hvordan dagen har vært, har jeg ofte ordentlig gode samtaler med konfirmantene.
Det er akkurat som at når roen senker seg, og de reflekterer over dagen, så kommer spørsmålene frem. Ofte svære spørsmål, og det åpner for så fine samtaler, fordi vi har tid.
Kanskje var det litt sånn da Nikodemus oppsøkte Jesus midt om natten. Han ønsket en god samtale om troen. Han hadde svære spørsmål, og ville stille dem. De diskuterer hva det betyr å bli født på ny.
Noen ganger er det som om vi snakker forbi hverandre når vi snakker om tro.
Vi bruker ord som «født på ny», og noen kjenner seg hjemme i det, mens andre føler seg fremmede. Det uttrykket har fått en klang – av sterke opplevelser, store vendepunkt. Det kan være ekte og dyrebart. Men det kan også bli krevende, om man ikke kjenner seg igjen. Hva skjer med de av oss som aldri har hatt en slik konkret opplevelse? Har vi da tro nok? Har vi da Ånden?
Når vi leser denne dagens evangelium, møter vi et ord som rommer mer enn én mulig oversettelse. På gresk sier Jesus at man må bli født anōthen – og det ordet kan bety både «på ny» og «ovenfra». Det er kanskje ikke enten–eller, men både–og. Jesus snakker om en fødsel som både er en ny begynnelse og samtidig har sitt opphav i himmelen selv, som gjentas, igjen og igjen. Det handler ikke bare om en ny sjanse, men om en ny opprinnelse.
Nikodemus forstår det først bare som en ny fysisk fødsel – og spør, nesten barnslig konkret: «Hvordan kan en som er gammel, bli født? Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» Jesus peker på noe annet: «Du må bli født av vann og Ånd,» sier han. Vi kjenner det igjen – vann og Ånd – som vi sier i dåpen. Hvor det nye livet begynner, ikke med et krav, men med en gave, nemlig troen.
Troen – det å bli født på ny, eller ovenfra – er altså ikke først og fremst noe vi gjør. Det er noe Gud gjør i oss. Det skjer ikke alltid plutselig. Det skjer ikke alltid følelsesmessig sterkt. Men det skjer. Det skjer når Gud handler gjennom sine nådemidler: Når vi døpes. Når vi går til nattverd og får brødet og vinen lagt i våre hender – ikke som bevis på vår innsats, men som næring for troen vi har fått, virker Ånden i sakramentene og i oss. Ikke fordi vi forstår, men fordi vi får lov.
Og Ånden blåser fortsatt. Den blåser hvor den vil. Jesus sier: «Du hører den suse, men du vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» Det er ikke meningen at vi skal kunne kontrollere dette. Det er Ånden som finner vei. Og det betyr at vi ikke kan gjøre troen til et prosjekt vi styrer. Tro er å få. Å leve med Gud handler ikke om å forstå alt, men å bli holdt.
Vi møter Nikodemus igjen senere i Johannesevangeliet. Vi møter han når han forsvarer Jesus i kapittel 7, og når han følger liket hans til graven med enorme mengder myrra og aloe. Han hadde fortsatt ikke forstått alt, men han hadde allikevel kjærlighet for Jesus.
Så vi trenger ikke produsere tro. Vi trenger ikke gjenskape en spesiell følelse eller finne bevis i oss selv. Vi får i stedet vende oss mot Gud – og åpne oss for det Gud gjør. Vi får være våkne for Åndens – kanskje akkurat nå, i det stille.
Og kanskje det beste vi kan gjøre akkurat nå, er å be.
Gud, du som blåser der du vil,
du som føder nytt liv inn i hjerter som ikke lenger er av stein, men blitt kjøtt – levende, bankende, sårbare,
du som kommer uanmeldt,
og også når vi har ropt etter deg i lang tid
– kom til oss.
Vi ber deg: La oss bli født ovenfra, la oss få tro.
Ikke bare én gang – men igjen og igjen,
i hver ny fase av livet,
i hver vending vi ikke så komme,
i hver sårbar bønn og hver ærlige stillhet.
Kom, Hellige Ånd,
til den som strever med å tro.
Til den som tror, men ikke føler noe.
Til den som søker deg,
og til den som tviler på at du finnes i det hele tatt.
Kom til den som bærer på gamle sår og nye håp.
Til den som har mistet troen på seg selv.
Til den som venter på svar, og til den som sluttet å vente.
Kom, Hellige Ånd,
inn i våre relasjoner,
inn i vårt slit,
inn i våre nattetimer,
og inn i våre uventede gleder.
Minn oss på at det ikke er vår styrke som bærer troen – men din nåde.
At vi ikke trenger prestere omvendelse – men motta liv.
At vi ikke først og fremst skal forstå – men åpne oss for underet.
Vi vet at du ikke lar livets siste ord være død og stillhet,
men at du alltid er i ferd med å skape nytt, helbrede, og gjøre oss levende igjen.
Og når du igjen, Gud, har reist opp det som var dødt,
når du igjen har helbredet det som var knust,
når du igjen har revet ut mitt steinhjerte og gitt meg et hjerte av kjøtt,
når du igjen har strukket deg inn i gravene vi graver for oss selv,
og elsket oss tilbake til livet –
Ikke stopp.
La denne livgivende kjærligheten strømme videre gjennom oss,
så vi kan være tegn på din nåde i verden,
bærere av din omsorg og håp,
hver dag, i alt vi møter.
La oss leve som mennesker som tror at Gud lever, at Ånden blåser,
og som tør å åpne vinduet,
og kjenne det milde draget mot huden,
og si: Du er her. Jeg merker deg.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.