Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 17. kapittel…
20 Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. 21 Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. 22 Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: 23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. 24 Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. 25 Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. 26 Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»
Slik lyder det hellige evangelium.
«…for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»
Året i kirkens liv har sin egen rytme. Etter advent og jul, har vi nå i januar og februar hatt en periode med fokus på hvem Jesus var, lært ham å kjenne, i åpenbaringstiden. Vi har gjenfortalt Jesu radikale ord, og vi har hørt fortellinger om hvordan Jesus går rundt i Galilea og forkynner at Guds rike er kommet nær. – Han helbreder, reiser mennesker opp, gjør mennesker hele, refser religiøse og politiske myndighetene som setter tradisjoner, konvensjoner, egeninteresse og makt, høyere og over menneskers liv.
Nå, i dag, står vi ved et vendepunkt, i dag er fastelavnssøndag, det er fasten og Jesu vandring opp til Jerusalem og alle påskens hendelser, som nå står for tur. De kommende ukene skal vi begi oss på vei, med Ham, til Jerusalem. Men før fasten begynner, før alt snur og folket som så langt har fulgt Jesus i undring og begeistring, gradvis vender seg mot ham og til sist roper «korsfest», så stanser vi i dag opp og feirer fastelavn – aftenen eller kvelden før fasten begynner.
* * * * *
«…for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem», hørte vi Jesus avslutte den bønn som gjerne kalles «Jesu yppersteprestelige bønn». – Gjennom hele kapittel 17 i Johannesevangeliet hører vi Jesus be, og nå, i de siste versene som vi altså hørte i dag, så ber Han for alle troende. Han ber om at de må være ett, Han ber om enhet – og hvorfor?
Jo, som vi hørte, for at «verden [skal] skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg», som Jesus sier. Det er ikke det som fascinerer og blender oss, som makt, styrke, det suverene, rikdom, skjønnhet – alt hva vi umiddelbart gjerne ser opp til. Nei, å kjenne Gud, går om å kjenne kjærlighet, det å være elsket… Jesus ber om enhet blant alle troende, slik at kjærlighetens vitnesbyrd, Guds vitnesbyrd, kan tale klart i verden.
Men ser vi rundt oss, så tror jeg det er utfordrende for de aller fleste av oss, å tenke at mange av de som påberoper seg Jesu navn, at de er fylt av Guds kjærlighet, den kjærlighet Jesus viser oss. Når patriark Kyrill i Jesu navn maner russere til hellig krig i Ukraina, er det da et vitnesbyrd om Guds kjærlighet, Jesu kjærlighet? Vi kan også peke på hvordan kristentro brukes i amerikansk politikk, på måter som jo synes å være med å skape mistro, uro, hat. Og samtidig, om vi går til kirkens lange historie, så er jo slik type bruk av Jesu navn, av kristentro, dessverre, ikke noe nytt. Det er nok å peke på pave Urbans rop da korstogene ble igangsatt i middelalder: Deus lo vult! Gud vil det!
Vi får inderlig håpe at det ikke bare er gjennom «kristne vitnesbyrd», at troen er synlig. – At det kun er våre vitnesbyrd som gjør så verden skal «skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.», som Jesus ber. Jo, våre vitnesbyrd om kjærlighet kan være sterke og sanne – men de er nok ofte svikefulle.
Man kan miste motet av mindre, også på egne vegne. Men det gjør jo ikke Jesu bønn mindre relevant, snarere tvert imot. Vi kan lett miste orienteringen og begynne å kave. Men Jesus peker ikke bare mot kjærligheten, nei, vi husker også at Jesus et annet sted ber oss se mot fuglene under himmelen og liljene på marken. Guds nærvær og omsorg, Guds kjærlighet, som slik kommer til uttrykk i og gjennom det skapte.
Rolf Jacobsen (i: Sommer i gresset, 1956) har skrevet et dikt – det er på mange måter mer en kontemplasjon enn et dikt, men verd å ta med seg nettopp når det mer er uro, krig og bekymring som fanger våre hjerter, og ikke kjærlighet og fellesskap. Diktet heter Guds hjerte, og er slik:
Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.
Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.
Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.
Diktet peker mot anelser, mot lavmælte opplevelser av nærvær – selv om sporene kan være vanskelige å se, og veiene og stiene kan være vanskelig å finne. Guds nærvær, hellig nærvær, i vår tilværelse. Kanskje opplever vi det bare som en stille susen, en fornemmelse, et blaff eller vindpust – i lyden av skjør stillhet (jf 1.Kong. 19,12). Guds nærvær, hellig nærvær, i vår tilværelse. Kanskje er det i dag mindre gjennom de som påberoper seg Jesu navn, at vi kan finne troen – og mer gjennom anelse og lavmælt opplevelse av livgivende nærvær? Kanskje nettopp nå, når vi fortviler og Guds navn misbrukes til hat, ødeleggelse og død, at vi særlig skal øve oss og åpne sinnet, oppøve vår sensibilitet, la anelse og fornemmelse, som en spire, sakte finne form og språk…
* * * * *
Slik at, som Jesus ber, «…den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»
[For] Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, [kjærligheten] skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. (Jf. 1. Korinter 13,4–7)
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.