Lesning fra GT, forkynneren 3, 1-2, 4-7.11
1 Alt har sin tid,det er en tid for altsom skjer under himmelen:2 en tid for å fødes, en tid for å dø,en tid for å plante, en tid for å rykke opp,4 en tid for å gråte, en tid for å le,en tid for å sørge, en tid for å danse,5 en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner,en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,6 en tid for å lete, en tid for å miste,en tid for å bevare, en tid for å kaste,7 en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen,en tid for å tie, en tid for å tale,11 Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid.Ja, alle tider har han lagti menneskenes hjerte.Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjortfra begynnelse til slutt.
Evangelietekst: Lukas 13,6–9
Lignelsen om fikentreet som ikke bar frukt
6 Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. 7 Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og utarme jorden?’ 8 Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. 9 Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.’»
Ett år har gått. Vi kan se tilbake på det som har hendt. Hva tenkte vi mye på? Hva gledet du deg over? Hva var dine hvileskjær eller hvor ladet du dine batterier med glede og sang og vennskap?
Og hva tok nattesøvn fra oss, i vårt private liv, på jobb eller hendelser i den internasjonale verden, krig og konflikter? Beretningene om hungersnød og konflikt både på Gaza og Sudan var og er grusomme. Man vil helst lukket øyne.
Ved årets slutt kan man stille seg spørsmålet: Hva kan føre til fred i mitt hjerte, i mine relasjoner og i den store verden? Vi har levd lenge med fred og vi har tenkt at vi kunne ta felles verdier for gitt. Men det er ikke lenge siden tankene om menneskeverdet og demokratiet helt andre i Europa.
Det er 80 år siden krigen sluttet. Min svigermor på 94 forteller om den enorme gleden i mai 1945. Hun var ungdom og krigen virket som om den hadde vart i en evighet. Fem år!
I mitt hjemland, Tyskland, så døde en viktig stemme for fred og forsoning 09. mai i år. Hun het Margot Friedländer. Hun var jødisk og ble 103 år. Da moren og broren ble tatt til fange og sendt til Auschwitz, gjemte Friedländer seg i 13 måneder. For å skjule sin jødiske identitet farget hun håret og gikk med kors rundt halsen. I 1944 ble hun tatt av Gestapo og sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.
Både moren, broren og faren døde i Auschwitz. Margot var den eneste som overlevde fra hennes familie. I Theresienstadt møtte hun sin kommende ektemann. Etter krigen flyttet hun og mannen til New York og sverget på å aldri dra tilbake til Tyskland.
Men i 2010, som 88-åring, tok Friedländers liv en ny retning. Hun flyttet tilbake til Tyskland, hvor hun har besøkt hundrevis av skoler for å fortelle sin historie. Hennes budskap til ungdommene var at det er viktig å kjempe for menneskelighet og demokrati. En av hennes viktige setninger var: «Det finnes ikke kristent blod, eller muslimsk blod eller jødisk blod. Det finnes bare menneskeblod. Vi er alle født like.»
Margot Friedländer tok et stort skritt, da hun flyttet tilbake til Tyskland for å lytte og fortelle lavmælt og målrettet. Hun lyttet og talte helt til sin død. Ved årets slutt kan man stille seg spørsmålet: Hva kan føre til fred i mitt hjerte, i mine relasjoner og i den store verden?
I forkynnerens bok heter det: Alt skapte Gud vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. I en tidligere oversettelse het det: Han har lagt evigheten i menneskets hjerte. Det synes jeg er vakkert og gir håp. Inne i vårt hjerte er det et glimt av evighet, en lengsel etter fred. Vi kan også se et glimt av evigheten i hverandres hjerter.
Kanskje kan du se dette glimtet i den andres øyne? Ikke glem å lete etter det, når du møter en annen. Og glimtet i deg, det kan gi kraft til å søke videre en vei til forsoning i vårt lille liv og i samfunnet, og i en store verden. Mens vi mister og leter, tier og taler og prøver oss frem, så kan ordene til teologen Reinhard Niebuhr gi oss hjelp for det nye året:
«Gud, gi meg en slik sinnsro At jeg kan godta det jeg ikke kan forandre. Gi meg mot til å forandre det som jeg kan gjøre noe med, Og gi meg forstand til å se forskjellen.»
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.