Tro er for meg ikke bare læresetninger, men noe som leves, erfart gjennom kroppen, valgene, rytmen i dagene, sier hun. Hun forteller at hun kjenner seg hjemme i det Børli kaller en livsstil – ikke nødvendigvis valgt én gang for alle, men valgt på nytt, i det lille og store.
Hans Børli kan sies å ha vært en livsledsager på veien – en dikter som så det hellige i det hverdagslige, og bar med seg et språk for både mørke og håp. Slik beskriver han overgangen mot høst:
Augustmørket /Hans Børli)
Mjukt som silkefôr er augustmørket,
faller så brått og overrumplende:
Du rusler stien gjennom skogen
med himmelen over deg,
strøk av unge granbarskudd
som linne kjærtegn mot ansiktet.
Men plutselig
ser du at den lange skyggen din
er borte.
Alt blir så svimmelt og underlig.
Du kjenner deg ikke lenger som Deg.
Er som hjertet ditt ble hengende igjen
i en kingelvev. Universet
glør grønt som en sankthansorm
inne i det bunnløse tomrommet i deg.
Jeg tror det finnes hellige øyeblikk midt i sånne plutselige skift, sier Hilde. Når skyggen forsvinner og vi blir stående litt undrende i mørket – da kan vi også møte Gud på nye måter. Jeg håper å få være prest midt i slike øyeblikk, sammen med dere i Ottestad. Jeg gleder meg til å bli kjent – og til å dele tro og liv med dere i det som ligger foran.