Situasjonen i dag

Kongen er Den norske kirkes konstitusjonelle overhode. Han utøver denne myndighet i statsråd, eller mer presist, gjennom de medlemmer av statsrådet som er døpte medlemmer av kirken.

Kirken styres dermed formelt ikke av en sekulær stat, men av et statsoverhode som er forpliktet på den evangelisk-lutherske tro, og av statsoverhodets konfesjonelt forpliktede ministre.

Lover som berører Kirken vedtas av Stortinget. Stortinget er ikke konfesjonelt forpliktet, selv om et stort flertall av representantene er døpte medlemmer av Den norske kirke.

Mens Sverige og Finland har beholdt embetet som erkebiskop (primas), og gitt det en luthersk definisjon, har et slikt embete ikke eksistert i Norge siden 1537. Som en refleks av de nære bånd mellom kirke og stat spiller biskopen i Oslo, landets hovedstad i senmiddelalderen og igjen fra 1814, en sentral rolle i norsk kirkeliv.
Biskopene velger Bispemøtets preses hvert fjerde år. Preses representerer bispekollegiet i ulike sammenhenger mellom bispemøtene og er bispekollegiets faste medlem av Kirkerådet.

Sentrale kirkelige funksjoner ivaretas av Kultur- og kirkedepartementet, Kirkemøtet, Kirkerådet, Mellomkirkelig råd, Samisk Kirkeråd og Bispemøtet.

Det økonomiske ansvar for lønninger og vedlikehold av kirkebygg deles av statlige og kommunale myndigheter. Finansiering av menighetsaktiviteter utover gudstjenester og kirkelige handlinger er i stor grad avhengig av innsamlede midler og frivillig innsats.

Til forskjell fra sin svenske og finske søsterkirke har Den norske kirke valgte lekfolk som ledere i de sentrale råd for nasjonale og internasjonale saker. (Kirkens fremste representant er dermed to valgte ledere: Bispemøtets leder og lederen i Kirkerådet.)

På alle nivåer er det nå et flertall av lekfolk i Den norske kirkes offisielle råd og møter. Det er nedlagt mye arbeid i gjensidig tilpasning av presters og lekfolks (embetets og rådsmedlemmers) roller.

Det er altså to offisielle linjer som binder sammen Den norske kirkes lokale, regionale og sentrale plan. For det første den tradisjonelle linje av ordinerte embetsbærere: Bispemøtet/biskopene - domprostene/prostene - prestene. For det andre den nyere rådsstruktur: Kirkemøtet/de sentrale råd - bispedømmemøtene /bispedømmerådene - menighetsmøtene/menighetsrådene.