Lysene ble tent som en del av støttemarkeringen Du er ikke alene for etterlatte og berørte ved selvmord. De 34 lysene var halvveis nedbrent, som et symbol på liv som ble avbrutt for tidlig.
Bak markeringen sto Tunsberg bispedømme, politiet, LEVE, Vestfold fylkeskommune, Sandefjord kommune, Sykehuset i Vestfold, Kirkens SOS og Sandefjord brann og redning. Arrangementet var gratis, livssynsåpent og ble arrangert for åttende gang.
– Her deler vi noe grunnleggende menneskelig: Vi er sårbare, og vi trenger hverandre. Vi trenger ikke et rom som forklarer, men et rom som tåler. Her kan vi være uten å måtte forklare, forstå eller holde oss oppe, sa fungerende biskop Sveinung Hansen i sin åpningstale.
Fungerende biskop Svenung Hansen.
Mange spørsmål blir værende
Frøydis Grorud mistet faren i selvmord i 1998. Under støttemarkeringen delte hun sine erfaringer i samtale med Else Kåss Furuseth, som selv har mistet både moren og broren i selvmord.
For Grorud kom dødsfallet etter en lang og krevende periode. Utad var faren en dyktig og sosial lærer. Hjemme opplevde familien de tunge og mørke periodene.
– Jeg var i sjokk. Men det gikk ikke så lang tid før jeg også kjente på en lettelse. Vi kunne puste litt friere, og familien kunne være sammen på en annen måte. Samtidig skammet jeg meg over følelsen av lettelse, fordi jeg tenkte at jeg bare skulle kjenne sorg, sa Grorud.
Selv om det er 28 år siden, fortalte hun at spørsmålene fortsatt kan melde seg.
– Man lurer på om det er noe man kunne gjort annerledes. Etter hvert har jeg kommet fram til at det ikke var noe vi i familien kunne gjort. Han hadde det vanskelig på innsiden, og det var mye vi ikke visste.
Åpenhet som hjelper
Savnet av mer hjelp
Grorud uttrykte også et ønske om at familien hadde fått mer hjelp mens faren fortsatt levde.
– Mamma hadde et genuint ønske om at han skulle få det bedre. Hun prøvde å få hjelp gjennom både sykehus og politi, men den gangen var det ikke så lett. Hun følte seg nok ofte alene i ansvaret.
I dag snakker Grorud sjeldnere om det som skjedde.
– Det går lengre tid mellom hver gang. Samtidig vil jeg ikke utlevere ham. Han er ikke her for å fortelle sin side. Derfor er det viktig å finne en god balanse.
Håp og fellesskap
Et gjennomgående tema i samtalen var håp og betydningen av å stå sammen.
– Det håpefulle er at vi er her, og at det er åpent å snakke om dette, sa Grorud.
Både Grorud og Kåss Furuseth oppfordret til å bruke menneskene rundt seg når livet blir vanskelig.
– Jeg har vært redd for at min histore skal være litt for voldsom. Men folk tåler mer enn du tror, sa Grorud.
De understreket også at det må være plass til både det tunge og det lyse. I begges familier levde humoren – og galgenhumoren – side og side med sorgen.
– Det alvorlige og det lette kan eksistere samtidig, mener de.
Frøydis Grorud og Peter Hallström sto for det musikalske.
Støtte når livet er vanskelig
Representanter fra politi, nødetater, kirken, kriseteam og organisasjonen LEVE understreket også betydningen av å be om hjelp når livet blir vanskelig.
– Det betyr mye å være her i dag. Vi møter ofte mennesker i krise og dyp sorg, og ønsker å bidra med trygghet og støtte, sa Kathrine Stein, politimester i Sør-Øst politidistrikt, som talte på vegne av nødetatene.
Hun understreket at åpenhet er viktig, men at det å miste noen i selvmord samtidig er dypt privat.
– Finn noen som kan hjelpe, på den måten som føles riktig for deg. Sorg finnes i mange former og har ikke noen fast tidsramme. Men ingen trenger å stå alene i den, sa Stein, som var med å tenne lys (bildet under).
Tregner du noen å snakke med i Vestfold?
LEVE Vestfold, Landsforeningen for etterlatte etter selvmord, avdeling Vestfold: levevestfold@gmail.com, tlf. 981 20 931, leve.no.
Sorgrupper for barn og unge i Vestfold: Diakon Ole Hafell, tlf. 934 01 955.
Sandefjord: Diakon Lise Strandberg, tlf 958 69 786.
Holmestrand: Diakon Andreas Herwig Buer, tlf. 938 65 458.
Horten: Diakon Anders Ottersen, tld. 479 74 945.
Tønsberg og Færder: Diakon Ole Hafell, tlf. 934 01 955.
Larvik: Pårørendekoordinator Helen Norlin, tlf. 982 31 935.