Konfirmasjonen hører uløselig sammen med dåpen. I dåpen er det Gud som kommer oss i møte og handler med oss av nåde. Vi døpes til Kristus og får del i hans død og oppstandelse; vi tegnes med korsets tegn og innlemmes i hans kropp, kirken. Dåpen er derfor først og fremst ikke vårt løfte til Gud, men Guds løfte til oss: at vi tilhører Kristus, og får leve hele livet i hans nåde.
Dåpsløftet vokser vi aldri fra. Konfirmanttiden er en anledning til å utforske hva det kan bety å leve i denne dåpen. Vi lærer mer om kristen tro, blir kjent med kirkens gudstjeneste og åndelige liv, og snakker sammen om Gud, om oss selv, og om det vanskelige og underlige ved å være menneske.
Her er det plass for både tro og tvil. Du behøver ikke ha bestemt deg for hva du tror, og behøver heller ikke kunne formulere de riktige svarene. Konfirmanttiden ender ikke med noen eksamen man skal bestå, men med en feiring som er helt din.
Ordet konfirmasjon kommer fra det latinske confirmare: å styrke, stadfeste, eller gjøre sterk. Mot slutten av konfirmanttiden kommer dagen da konfirmanten går frem og kneler ved Herrens alter. Der blir hver enkelt kalt ved navn og omsluttet av kirkens bønn. Man står ikke frem for å bevise hva man tror, men for på nytt å få høre at Guds løfte i dåpen står fast.
Presten legger hånden på konfirmantens hode og ber Gud om å velsigne, bevare, og styrke dette mennesket på veien gjennom livet. Til slutt tegnes korsets tegn over konfirmanten – det samme tegnet som ble tegnet ved dåpen.
Midt i en tid av livet der så mye handler om å finne ut hvem man skal bli, får konfirmanten et øyeblikk stå stille foran alteret. Det skal ikke avlegges noen prøve, og det kreves ingen høytidelig forsikring om at troen er sterk nok. Det avgjørende er ikke hva konfirmanten denne dagen makter å si til Gud, men hva kirken våger å be Gud om: at Gud må holde fast, gi mot og håp, og følge dette mennesket på veien videre gjennom livet.