Søndagstanker
20. september
17. søndag i treenighetstiden
Joh 11,17– 46
Lasarus sin grav
Jeg har besøkt Lasarus sin grav. Den ligger i en krypt under en vakker kirke i Larnaca på Kypros.
Denne søndagen leser vi om første gangen Lasarus døde og ble lagt i ei grav. Da Jesus og disiplene kom fram, hadde han ligget fire dager i graven.
Marta, Lasarus sin søster, er sorgfull og fortvilet når Jesus kommer. «Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!» sier hun. Kanskje hun prøver å trøste seg sjøl idet hun fortsetter: «Men også nå vet jeg at alt det du ber om, vil Gud gi deg.»
De snakker sammen om døden og oppstandelsen. Og Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»
Maria, den andre søsteren, kommer også. Og det står at Jesus gråt, - kanskje i kjærlighet til sin venn og søstrene, kanskje i medlidenhet med den store folkemengden som sørger.
Ved graven ber Jesus noen rulle vekk steinen. Marta, som mente Jesus kunne gjøre hva som helst, synes kanskje dette går vel langt. «Det lukter allerede av han!» Likevel tar de steinen bort.
Da ser Jesus mot himmelen og ber til sin himmelske Far før han roper med høy røst inn i gravhulen: «Lasarus, kom ut!» Den døde kommer ut, bundet med liksvøp. Jesus sier til dem: «Løs ham og la ham gå!»
Den oppståtte Lasarus ble etter hvert ett av de viktigste «bevisene» på at Jesus var Guds sønn. Det gikk ikke mange dagene før Jesus ble arrestert og henrettet. Også han sto opp fra de døde! Snart gikk det to menn rundt, til fortvilelse for de som hadde villet rydde Jesus av veien. Begge hadde vært døde, men Gud hadde reist dem opp igjen. Det ble mer og mer farlig for Lasarus.
Legenden sier at Lasarus kom til Kypros, der han ble prest og senere biskop. Og, som sagt, det som sies å være hans grav ligger i Larnaca.
Terje Holmedahl