Altfor mange kvinner – både i historien og i vår egen tid – har opplevd at erfaringer av urett, krenkelser eller maktmisbruk har vært vanskelig å fortelle om. Taushet kan skyldes frykt. Men ofte handler den om skam. Skam er en sterk kraft. Den kan få mennesker til å tro at det er deres egen skyld. Den kan gjøre stemmen stille.
Søndagens bibeltekst i Lukas 11,14–28 forteller om en mann som ikke kunne tale. Jesus driver ut det som binder ham, og plutselig kan han på ny snakke. Fortellingen er mer enn et mirakel – den peker mot noe dypt menneskelig: hva som skjer når det som holder et menneske nede mister sin makt. Stumhet brytes. En stemme kommer tilbake. Frihet og frimodighet etableres. Fortellingen minner oss om hvor dyrebart det er å ha en stemme. Å kunne snakke sant om det livet som leves, og det som binder en fast, kan gi frihet.
I vår egen tid har vi sett, og ser vi stadig, viktige bevegelser hvor taushet brytes, og mennesker våger å fortelle egne historier. Det krever ofte stort mot. Når stemmer blir hørt kan makten miste sitt grep.
Kirken sin hellige oppgave er å være et sted hvor dette kan skje. Et sted hvor mennesker møtes med verdighet. Et sted hvor sannhet kan sies, og hvor skam ikke får definere et menneskes verdi.
Derfor holder vi kirken åpen for lystenning på kvinnedagen. Et lys kan være bønn – for dem som fortsatt lever i taushet, for mot til å tale, og for et samfunn hvor ingen stemmer skal ties i hjel. Lyset minner oss om noe enkelt, men avgjørende: Mørket er aldri sterkere enn håpet, og aldri så klart skinner lyset som i mørket.