Skrevet av Tor Øystein Vaaland, sokneprest i Grorud og prost (kst.) i Groruddalen, og styreleder i nettverket Fremtiden bor hos oss (FBHO).
Jeg innrømmer det: En pinsefestival der jeg er sokneprest og for tiden konstituert prost kjennes som å åpne opp for noe eksotisk og ukontrollerbart, og det er kanskje derfor jeg liker det.
Det er nok også derfor jeg lurer på hva vi sa ja til, sånn egentlig.
Et enkelt nettsøk har fortalt meg at det finnes en rekke pinsefestivaler i landet. Den jeg snakker om, er en flerkulturell festival som har beveget seg rundt om i Oslo bispedømme de siste årene.
Den har vært på St. Hanshaugen, i Mortensrud kirke og i fjor ved Furuset kirke. I år skal den være i og ved Grorud kirke, og vi venter et storinnrykk til den høyreiste kirka av grorudgranitt. Vi håper på 500 festivaldeltakere eller mer 2. pinsedag – det vil si mandag 25. mai.
Vær velkommen, du som leser dette, men hva du vil sitte igjen med, er jeg usikker på.
Noe er klart:
- Det blir gudstjeneste i en salig blanding av kirkelig orden og økumenisk mangfold
- Det blir festivalliv med mat fra alle verdens hjørner, boder og aktiviteter
- Det blir scene med musikk, og mer, som uttrykker pinsens forunderligheter
- Det blir hoppeslott for barna og popcornmaskin for barn i alle aldre
- Det blir aktiviteter i regi av KRIK i skolegården vis a vis kirken
Kanskje det viktigste blir at vi møtes på tvers av det kristne trosmangfoldet, der ukrainske, etiopiske, eritreiske eller syrisk-indiske ortodokse møter oss lutherske trosfeller, sammen med tamilske eller polske pinsevenner, katolske søsken eller folk fra Svenska kyrkan. For å nevne noen. Deltakerlisten er lang.
Det er Norges Kristne Råd som har vært og er drivkraften bak Pinsefestivalen, med rådgiver Lemma Desta i spissen. I år er Grorud menighet medarrangør, og et stort og godt læringsdokument fra fjoråret i Furuset kirke er til nytte i planleggingen for daglig leder, menighetsrådsleder, alle ansatte og frivillige som stiller opp.
Et spørsmål vi jobber med i forkant. er hvordan vi best mulig «åpner opp» gudstjenesten på en måte som viser fram mangfold og spiritualitet i trosuttrykkene. Vi vil jo ikke sitte der som representanter for troens tradisjonskirkelige overmakt, med rødblyant og sensurblikk. Ikke vil vi det, og ikke sømmer det seg. Det er nemlig pinse, og mangfoldet skal få komme til uttrykk også i gudstjenesten.
Samtidig som vi ønsker at den ikke skal vare mer enn halvannen time.
Et spørsmål vi også jobber med i Groruddalen prosti for tiden, er hvordan vi i større grad kan knytte bånd – både relasjonelle og formelle – mellom Den norske kirke og de såkalte migrantmenighetene. De er minst 11 av dem som har en form for bruks- eller leieavtale med menighetene bare i området vårt. Jeg tror ikke relasjonen er dårlig. Den kan bare være litt mangelfull. Den kan preges av fremmedfølelse – begge veier. Ikke minst hos «oss» kan det være blindflekker av maktarroganse, og kanskje kan det hos «dem» være usikkerhet i møte med våre skumle teologier?
Jeg håper årets pinsefestival blir en flerkulturell folkefest der vi kan løfte fram for hverandre noe av det kristne mangfoldet. Kanskje kan den også bidra til at vi får bukt med noen sagte og usagte fordommer?