Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel…
Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. 16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22 Men faren sa til slavene sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
25 Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. 26 Han ropte på en av slaveguttene og spurte hva som var på ferde. 27 ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ 28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29 Men han svarte faren: ‘Her har jeg slavet for deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ 31 Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32 Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
Dagens tekst er en av de mest kjente lignelsene Jesus forteller. Er det bare én lignelse fra Bibelen du kjenner, så er sannsynligheten stor for at det er denne! Og det er jo ikke tilfeldig at den er så kjent og kjær. Vi møter trang til frihet, oppgjør og ikke minst eventyrlyst – og vi møter adskillelse, og nederlag, anger – men også gjenkomst, kjærlighet, forsoning og gjenopprettelse. – Og altså misunnelse, mistenksomhet og mistro. Alt i samme fortelling. Hva i historien finner mest resonansbunn i ditt liv, hvor er det du kjenner deg mest igjen, hvem er det du mest identifiserer deg med…? Antakelig, når du ser deg tilbake, så kjenner du deg igjen i alle disse arketypiske grunntrekk, urmenneskelige uttrykk for menneskelig eksistens. Det er ikke tilfeldig at lignelsen er en av de mest kjente fra Bibelen. Kanskje den sterkeste lignelse Jesus forteller når Han vil vise oss Gud som kjærlig far.
* * * * *
Det er i år 80 år siden freden kom til Norge, etter harde krigsår under tysk okkupasjon og nasjonalsosialistisk styre. Fortsatt har vi mange tidsvitner, som selv erfarte både okkupasjon og frigjøring, når vi om 10 år skal feire 90 år siden frigjøringen, vil det ikke være så mange tilbake som kan hjelpe oss å minnes. Mange av dere har sikkert sett filmen «Quslings siste dager», som kom for ett år siden? Om presten Peder Olsen, sykehusprest her på Lovisenberg, i vårt sokn, som etter krigens slutt får i oppdrag av biskop Eivind Berggrav å være sjelesørger for landssvikeren Vidkun Quisling som nå sitter fengslet på Akershus. Sjelesørger, men også i håp om å bringe Quisling til anger og til å bekjenne hva han var ansvarlig for. Hvorfor? Jo, Berggrav håpet at en ny tid skulle være mulig, at et delt folk skulle kunne forsones. Han er talsperson for en tenkemåte om at det å (1) angre og (2) bekjenne, ja det er forutsetning for (3) forsoning. – Dette er ingen ny tenkemåte, det er hva som gjennom hele kirkens historie heter å gjøre bot, botens tre deler i anger, bekjennelse og at den straff, eller «satisfaksjon» som man gjerne sa, som så skulle følge, ville være til forsoning.
Vi kjenner jo også denne prinsipielle tredelingen fra den alminnelige straffepleie i de vesterlandske samfunn. I retten går det om (1) å få fakta på bordet, (2) få den juridiske vurdering av forholdet sett i lys av lovverket, og (3) så motta den utmålte konsekvens, om det er å betale en bot eller det handler om frihetsberøvelse, fengsling. Jeg vil tro de aller fleste av oss tenker om denne rettsorden som sakssvarende, og at altså straffen kan ha sin plass.
* * * * *
I dagens tekst møter vi én som har satt alt over styr, som angrer, og som nå bekjenner sin synd for sin far. – Vi ser anger og bekjennelse, men vi ser ikke at han pålegges straff eller selv velger å sone for sin synd på noe vis… Nei, faren tar ganske enkelt imot ham og lager fest. Det er en annen type «rettsorden», annen vei til gjenopprettelse enn vi kjenner både i det historiske botsinstituttet og fra vår straffepleie – en gjenopprettelse som er uten straff. Vi ser altså ulike veier til gjenopprettelse, med eller uten straff…
Om 5 dager har vi den 31. oktober, det er «reformasjonsdagen» i vår kirke. Det var dagen i 1517 hvor Martin Luthers teser mot avlaten ble slått opp på kirkedøren i Wittenberg, startpunktet på reformasjonen. Tesene handlet nettopp om boten.
Spørsmålene vi møter i dag, om anger, bekjennelse og forsoning, var nettopp også Luthers spørsmål: Når har jeg for Gud, for mine synder, angret nok, bekjent nok, gjort nok gode gjerninger? Nei, Luther finner gradvis i møte med evangeliet en annen vei. Vi kan ikke annet, er hans konklusjon, enn å sette vår lit til Guds nåde og kjærlighet. Slik den bortkomne sønn lar seg omfavne av farens kjærlige armer, kan ikke vi annet enn å ta imot løftet om nåde og evig salighet som rekkes oss i ordet som forkynnes, og i det hellige sakrament når det sies deg at dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod. – Dette er hva man senere kalte «trosrettferdighet». Våg å ta imot, våg å stole på hva som sies deg, tro hva som rekkes deg.
Men da må vi samtidig øve oss i å skille. Skille mellom hva og hvem jeg er overfor Gud min skaper, og hva og hvem jeg er i samfunnet, overfor mine medmennesker. Og poenget er at de to perspektivene på mennesket nettopp må holdes adskilt. Overfor Gud hører ikke straffen hjemme, Gud er nåde og kjærlighet, overfor mine medmennesker kan straffen ha sin plass. – Denne måte å skille på, ble for Luther helt fundamentalt i hva som kom til å kalles læren om de to «regimenter» eller to «myndighetsområder».
* * * * *
Det vanskelige spørsmålet melder seg når vi på noe vis blander de to blikk på mennesket sammen.
Nå 80 år etter frigjøringen, kan vi spørre oss om ikke det er hva som også skjer i rettsoppgjøret etter krigen, hvor også kirken gjør seg til talsmann for prinsippet «retten først – godhet så», som man sa? Hvordan særlig unge kvinner som ble beskyldt for «å løpe med tyskerne» som man gjerne uttrykte det, hvordan kirken slik medvirket til at de led overlast og at mange, med sine barn, ble påført skam livet ut.
Dette er ikke enkle spørsmål, men jeg vil si at man med rette kan reise spørsmål om kirken håndterte denne delen av rettsoppgjøret rett eller tilstrekkelig klokt. I hvilken grad klarer vi å holde de to blikkene på oss, Guds blikk og samfunnets blikk, fra hverandre? Det er jo et memento også inn i dagsaktuell samfunnsdebatt.
* * * * *
Det går om gudsrikets hemmelighet, den uforskyldte nåde vi får motta og eie i troen. Lignelsen i dagens tekst er radikal ved at straff ikke tenkes inn, sønnen anger og bekjenner, men straffes ikke, må ikke sone sitt svik, sin synd. Luther er enda mer radikal, du kan overfor Gud heller ikke sette din lit til din anger eller din bekjennelse, eller noe annet ved deg selv, er hans poeng. Du kan bare sette din lit til den nåde og kjærlighet Gud selv rekker deg.
«Da kom han til seg selv…» hørte vi om sønnen i dagens tekst. Det er bots- og bededag, det er tid for å stanse opp og ransake oss selv. Men ikke for å stanse og bli værende der i selvransakelsen, men for å øve oss i å vende blikket mot Guds nåde og kjærlighet, den Gud vi kjenner i Jesus Kristus, som kaller deg ved navn og sier: Du er min. En Gud som ikke er den strenge dømmende herre, men en kjærlig far – nettopp slik skal vi tenke om tilværelsens opphav og grunn, makten til å være til i alt det som er til, som en kjærlig far. Det er i seg selv nåde og liv. Det er da også slik Jesus lærer oss at vi skal henvende oss til Gud, det er hva han lærer oss i bønnen: «Vår far i himmelen, la ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje…»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.