Alle forstår budskapet:
Vi skal hjelpe hverandre og vise omsorg mot alle mennesker. Vi skal bry oss.
Jeg regner med at mange av dere har fått med seg at den som kommer dårligst ut av dagens fortelling om den barmhjertige samaritan er presten.
Presten vet veldig godt hva Gud vil, men likevel får han det ikke til. Han velger minste motstands vei. Han skynder seg videre til de viktige oppgavene han har.
Jeg er også prest, og jeg vet at jeg i mitt liv ofte har tatt valg som ligner: gått forbi.
Hatt det travelt.
Gitt meg selv gode grunner for ikke å stoppe opp.
Men heldigvis handler ikke denne fortellingen først og fremst om presten og hans dårlige valg, hverken den gang eller meg som prest her og nå, men om Gud.
Hva forteller denne lignelsen oss om Gud?
Den greske filosofen Aristoteles sa at Gud er en «beveger som ikke er beveget av noe».
Det vil si: Gud kan få ting til å skje, men Gud selv lar seg ikke bevege eller påvirke av noe som skjer her nede på jorden. Gud er uforanderlig og upåvirkelig.
Bibelens vitnesbyrd om Gud er et helt annet.
Det handler om en Gud som er dypt involvert i det som skjer på jorden og i menneskers liv.
En Gud som lar seg bevege og som griper inn.
Og for å bruke fortellingen om Samaritanen:
Gud lar seg stoppe.
Gud ser den forslåtte og forlatte.
Gud blir berørt og Gud berører.
Gud viser omsorg og berger liv.
Guds kjærlighet er ikke bare et opphøyd prinsipp oppe i himmelen, slik filosofene kunne si, men kjærlighet omsatt i handling her nede på jorden i møte med mennesker.
Hvordan vet vi det?
Hvordan vet vi at Gud skjønner hvordan vi mennesker har det?
Jo, - fordi han selv ble et menneske med kropp i Jesus. Han kjente på glede og smerte.
Gjennom Jesus forteller Gud oss at han ikke har trukket seg tilbake til en fjern himmel.
Jesus gikk omkring på jorden og hadde mange planer om hva han skulle gjøre og hvem han skulle treffe, men underveis på veien lot han seg hele tiden stoppe av mennesker som hadde spørsmål og behov.
Sånn er det også med dagens fortelling:
En mann stopper Jesus og spør om hva han skal gjøre for å få evig liv. Og Jesus utfordrer ham ved å fortelle denne lignelsen vi har hørt om Samaritanen.
Da Jesus hadde fortalt lignelsen om Samaritanen spurte han ikke: Hvem av de tre hadde rett?
Nei, han spurte: Hvem av de tre synes du handlet rett?
Når vi hører fortellingen lest i dag så skal vi ikke fokusere på betydningen av fortellingen den gangen, men spørre oss; hva betyr den for oss i dag?
I teksten fra Mosebøkene hørte vi Gud si:
Dere skal være hellige fordi jeg er hellig.
Gud er hellig, og han vil at vi skal være hellige.
Og så innholds bestemmer Gud ordet «hellig».
Hellig er ikke først og fremst ytre renhet eller åndelig innsikt, men hellighet er knyttet til handling.
I Salme 8 står det at Gud skapte mennesket og at han gjorde det lite ringere enn Gud. Mennesket er Guds skapning. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, uten unntak.
Når Jesus skal svare den skriftlærde som spør ham om: Hvem er min neste? Hvem skal jeg vise nestekjærlighet? – så snur Jesus spørsmålet på hodet:
Ikke spør om hvem som tilhører Guds folk, - om hvem som er verdige din nestekjærlighet, -
spør heller om hva slags adferd og handlinger som forventes av en som tilhører Guds folk.
Hører dere forskjellen?
Opp gjennom historien, og fremdeles i dag, har vi fokusert sånn på å avgrense «de helliges samfunn» at vi har blitt overopptatt på hva som skal til for å regnes som en rett kristen.
Og i vår nye digitale og globale virkelighet, er innafor og utafor begrepene rådende på alle plan. Dette gjelder i samfunnet, men også i den kristne virkeligheten.
Hvem hører til i flokken vår?
Hvem er venn?
Hvem er fiende?
Dagens bibeltekster er radikale og aktuelle.
Vis omsorg for fattige og flyktninger.
Ta vare på innflytterne i landet.
Vis nestekjærlighet til alle, uansett etnisitet, tro, kjønn, legning eller status i samfunnet.
Alle mennesker er vår neste.
Og fordi Gud elsker alle mennesker er vi, som hører Gud til også kalt til å elske og tjene alle.
Når Gud, som er hellig, elsker menneskeheten slik, hvorfor skal ikke da vi, som er vanlige mennesker også elske alle, og ikke bare noen få utvalgte.
Når Gud lar seg stoppe for å hjelpe det ene mennesket, så må også vi la oss stoppe.
Å være prest, lege, lærer, journalist, butikkmedarbeider eller ingeniør er gode livsprosjekt, men disse prosjektene må ikke bli så viktige for oss at vi aldri lar oss forstyrre av det som skjer langs veien.
Av det mennesket som trenger vår tid og vår oppmerksomhet.
Jeg vet at den lista ligger høyt. Men der er lista lagt.
Dere skal være hellige, fordi jeg er hellig.
Dette skal vi strekke oss etter.
Og så, når vi i livet erfarer at vi gjør som presten og levitten, at vi går forbi, at vi unnlater å bry oss, at vi velger minste motstands vei, - så finnes det alltid en vei tilbake. Vi kan bekjenne og begynne på nytt.
Hver eneste gudstjeneste avsluttes med at vi alle sendes ut i hverdagen.
Ut i Førde for å leve dette livet: Gå i fred og tjen Herren og din neste med glede!
Hver søndag begynner gudstjenesten med at vi ber om tilgivelse for at vi har kommet til kort.
At vi har unnlatt å hjelpe.
At vi har avgrenset hvem som er vår neste.
Vi blir aldri fullt ut hellige her i dette livet, i denne verden.
Men vi strekker oss etter den standarden Jesus har satt for oss, fordi den viser veien til et bedre liv, ikke bare for oss, men også for vår neste.
To greske ord fra dagens fortelleing fra Lukas kan forklare og oppsumere budskapet i dagens tekst : poiein eleos
Det er de ordene fra teksten som er oversatt med Viste barmhjertighet.
Eleos er i utgangspunktet en følelse. Å ha medfølelse.
Å bry seg om.
Poiein betyr å gjøre. Å omsette i handling.
Poiein eleos betyr altså å omsette følelesen til handling.
Å vise omsorg i praksis.
Når vi synger i kirken Kyrie Eleison, så er det disse ordene vi bruker, Herre miskunne deg.
Og i dag er det vi som blir utfordret til å vise den samme miskunn mot hverandre og mot alle andre, som Gud viser mot oss.
Vår lille by, Førde, er ikke verdens sentrum, men vi kan være med og bety en forskjell for alle som bor her.
For alle som søker tilflukt her. For alle som er redde og ensomme.
At alle som kommer innom vår lille by i dette kalde hjørnet av verden sier:
De var gjestfrie og vennlige.
De fordømte meg ikke.
De viste meg omsorg og nestekjærlighet.
Så spør ikke mer om hvem som fortjener vår kjærlighet, -
spør heller: hva forventes det av meg som Guds barn i møte med dette mennesket.
Av meg som Jesu etterfølger.
Å være en kristen er en personlig sak, men troen kan aldri være privat. For troen vil alltid vise seg i handling.
Den vil merkes.
Som ringer i vann.
Som lys som fortrenger mørket.
Som varmen som jager kulden bort.
Bønn:
Kjære Gud, takk for at du er en levende Gud som ser oss og bryr seg om oss. Gi oss mot og vilje til å leve troens liv i handling her hvor vi bor. Til ære for deg og til velsigning for være medmennesker. Amen.
(Ingvald A Frøyen / - inspirert av Sjur Isaksen)
Preken 9.november 2025 i Førde kirke
Prekentekst: Lukas 10;25-37 «Den barmhjertige Samaritan»