Når lokalsamfunnet rammes av en ulykke, erfarer vi at flere og flere mennesker, særlig ungdom, søker til kirkerommet. De fleste kirker ligger på en kirkegård, «livets hus» i «dødens hage». Hit kommer mennesker hver dag for å stelle graven eller tenne lys. Andre ganger går vi bare forbi lokalkirken på vei til arbeid eller butikken. Kirkedøra er som oftest stengt og lyset slukket. Langs pilegrimsleden vandrer stadig flere pilegrimer, og turister stopper gjerne opp ved kirkehusene våre – men sjansen er stor for at de ikke slipper inn.
Tillit
Da jeg ble biskop sa jeg at jeg ville arbeide for en folkekirke som er åpen og som viser åpenhet.
I Hamar bispedømme har vi som mål å få åpnet alle kirkene våre innen nasjonaljubileet 2030. En åpen kirke signaliserer tillit og sårbarhet. Den som blir vist slik tillit, vil sjeldent misbruke den, men verdsette den som en gave. Ved å være åpen og tilgjengelig – men også sårbar på godt og vondt, blir kirken mer seg selv. Det er et signal om at kirken ikke bare er til for noen på bestemte tidspunkt av døgnet. Det er et signal om hvem og hva Gud er.
Biskopens tale om åpne kirker på stiftsdag i 2025
Basilikaens åpenhet
Det er tusen år siden Norge ble bygget som nasjon på kristendommens grunnvoller, og kirkene ble en synlig realitet. Allerede i 313 erklærte keiser Konstantin religiøs toleranse som grunnprinsipp i Romerriket. Det satte en stopper for videre forfølgelse av kristne, men ble også startskuddet for utviklingen av kristne kirkebygg. De kristne valgte basilikaen, ikke tempelet, som modell for de nye gudshusene. En basilika var opprinnelig ikke en helligdom, men en verdslig bygning for folk flest. Dette var et tydelig signal om at kirken skulle være åpen og inkluderende. Det hellige skulle være tilgjengelig for alle. Variasjon fantes, det avgjørende er ikke formen, men selve grunntanken: kirkerommet symboliserer en hellighet som ikke lukker, men åpner – ikke ekskluderer, men inkluderer. Teologen Svein Aage Christoffersen sier det slik: «I kirkebygget skal den kristne menighet åpne seg for denne verdens mennesker. Derfor er åpenheten ingen trussel mot kirkens egenart. Det er tvert imot åpenheten som er egenarten. I prinsippet burde kirkedørene våre stå åpne døgnet rundt, hele året.»
Hoff kirke fra 1150-1200 i Toten prosti er bygd som en basilika. Foto: Hamar bispedømmeråd.
Åpenhet mot livet og troen
Jeg har hentet mye inspirasjon fra pilegrimsbevegelsens spiritualitet og språk. Den åpne kirken er her forstått som helligstedet og målet for reisen, eller hvilested underveis. Teologien har tradisjonelt vært mest opptatt av kirke som fellesskap og hvordan dette organiseres. Jeg erfarer at selve kirkebygget i lokalsamfunnet er viktig. Et bygg som minner oss om den kristne troen og de kirkelige trospraksisene gjennom generasjoner. Samtidig representerer kirkehuset trygghet og håp, og bidrar med forestillinger om en evig og forløst framtid. Slike forestillinger har fra gammelt av kommet til uttrykk i kirkearkitekturen inspirert blant annet av visjonen om «Det himmelske Jerusalem».
Betingelsesløs nåde
En åpen kirke er en invitasjon uten betingelser og baktanker. Den åpne kirken spør ikke hvem du er, hvorfor du kommer, når du var i kirken sist, eller om du kommer tilbake på babysang eller onsdagstreff. Åpen kirke er ikke et middel for noe annet, men et mål i seg selv. Vi har ikke åpen kirke for at det skal lede til noe annet eller viktigere. Det kan skje, men det er ikke derfor kirken er åpen. Den teologiske grunntanken handler om at kirken selv ønsker å være åpen, fordi det er kirkens natur å speile Guds åpenhet. Det er irrelevant hvor mange som kommer. Vi lever i en tid der alt skal telles og måles. I helligrommet må vi ikke reduseres til forbrukere. Åpne kirker sier også noe om vårt menneskesyn. Det får sin verdi i skapelsen, ikke ut fra hva det gir tilbake av noe vi kan måle eller telle.
Kristus åpner dører
I Det nye testamentet brukes på gresk ordet ‘ekklesia’ om kirken som menighet. I utgangspunktet betyr dette ordet ikke annet enn byens eller statens borgere kalt sammen til møte. I de greske byene omfattet folkeforsamlingen bare de voksne, mannlige borgerne. Den kristne ekklesia derimot omfattet både kvinner og menn, slaver og frie, voksne og barn. Vi kan ha vanskelig for å forestille oss hvor revolusjonerende det kristne kirkebygget og de kristne sakramentene var. Dåp og nattverd var ikke bare tilgjengelige for alle, de var det samme for alle. Kirkens historie er slett ikke bare en historie om åpenhet og likeverd, men også maktkamp og undertrykkelse.
Alterbildet i Hamar domkirke viser Kristus som setter fri fra undertrykkelse og alt som holder folk bundet. Malt av Henrik Sørensen i 1954. Foto: Hamar bispedømmeråd.
Å skape en åpen kirke må løses på nytt i vår tid. Når kirkebygget river ned etablerte skiller mellom det hellige og det verdslige, og gjør det hellige tilgjengelig for alle og enhver, forkynner det et nytt syn på hva som er hellig. Det hellige har i kristendommen fått en helt konkret forankring i Jesus fra Nasaret. Jesus brøt ned de etablerte skillene mellom religionens voktere og folk flest. Han åpnet Guds rike for tollere og syndere, løftet barnet fram som et religiøst forbilde og brukte en utenforstående mann fra Samaria som eksempel på hva det vil si å elske sin neste som seg selv. Kirken er stedet der fortellingene om Jesus skal holdes levende. Dette skjer i gudstjenester og kirkelige handlinger, og først og fremst gjennom nådemidlene Ordet og sakramentene. Men det formidles også gjennom kirkehuset og åpne kirker. I vår tid er dette både en kulturoppgave og et trosprosjekt.