Vi er en nasjon i sorg. Over hele landet samles mennesker til sørgegudstjeneste i dag. Og sorgen er et tegn på det som samler oss. Sorgen er et tegn på kjærlighet.
Vi har kommet sammen i det gode rommet på Hamar. Vi sørger over tapet av kong Harald den femte. Det rokker ved noe grunnleggende at kongen er død. Regenten. Symbolet. Vår øverste leder. Hans Majestet. Han som representerte oss, talte til oss, og samla oss som folk og nasjon.
Med kong Haralds bortgang blir vi også personlig berørt. Han levde så tett på folket i sorg og i glede. Raus. Inkluderende. Varm. Slik samla han oss. Det alminnelige, gode menneske. Vår konge!
Som lo med folket. Som gråt med de som sørget.
Som var både sterk og sårbar. Og hele tida var han kongen vår. Han samla oss og bandt oss sammen på underfullt vis. For en konge peker også på noe som er større enn seg selv. Noe han selv ble båret av og forpliktet seg på. Kong Harald representerte dette hellige, alminnelige for en hel nasjon. Han samlet oss alle.
Mange har lagt ned blomster på trappa foran Hamar domkirke, og skrevet i kondolanseprotokollen i kirken. Kirken var full under dagens sørgegudstjeneste. Foto: Hamar bispedømmeråd.
Skaperen og skapelsen kaller på oss
Alt har sin tid. Og ingen av oss lever for seg selv, står det i skriften. De eldgamle ordene får ny aktualitet når de i dag taler om livets gleder og sorger, og vår alles forgjengelighet. Det handler om oss. Og det minner oss om at vi er skapt til fellesskap. Det gjelder oss alle – også en konge.
Da kong Harald skulle signes til konge i Nidarosdomen i 1991 var det foreslått å bruke ordet ‘oppdrag’ i signingsbønnen, når de skulle omtale den gjerning han skulle gå inn i. I en samtale med biskopen i forkant, stanset kongen ved dette ordet ‘oppdrag’. Han ble fortalt at oppdraget viste til den kristne kallstanken, og i denne sammenhengen: kongsgjerningen som et kall. Da var kongen klar. Det var ikke ‘oppdrag’, men ordet ‘kall’ som måtte brukes. «Vi ber deg Gud, gi kong Harald å forvalte sitt høye kall med visdom og rettsinn…». Og slik ble det.
Kallet til kongsgjerningen var forankra i kallet fra folket. Men det handla om noe mer enn folkets kall. Det handla også om historiens kall. Kallet som går tusen år tilbake i historien med kristne konger utstyrt med navn og nummer. Og for kongen handla dette igjen om et tredje kall. Det handla om hverdagens kall, livets kall, Guds kall. Det at noen roper på deg og venter på ditt svar – og din handling. Skaperen og skapelsen kaller på oss.
Dagens evangelietekst var hentet fra Joh 14, 1-7. Foto: Frode Meskau/NRK
Et kall som forener
I en tale i Trondheim i 2006, i forbindelse med 100 årsjubileet for kroningen av kong Haakon, sa kong Harald: Det ligger en veldig styrke i å tenke om livsgjerningen at den er et kall. Kallet handler om langsiktighet. Du løper ikke fra kallet. Du blir stående i det, som i et skjebnefellesskap.» Og så fortsatte kongen: «Noen synes kanskje det er litt vel store ord å bruke om sitt eget liv. Men jeg synes det er noe fint ved å vite at hver og en av oss har en mulighet til å se på livet både som en gave og en oppgave.» Her omtaler han kallet som er både kongens og vårt. Hverdagens kall.
Kallet forener oss som mennesker. Det handler om alle de forhold vi med våre liv er vevet inn i: Til hverandre, til oss selv, til skaperverket, til kommende generasjoner, til de fattige, til de som er utenfor – til Gud: Noen roper på deg og venter på ditt svar. Vår kong Harald var et forbilde med sin genuine humanisme og interesse for folk. Han tok kallet på alvor. Sammen med dronning Sonja virkeliggjorde han valgspråket: Alt for Norge. Han levde i sitt kall som menneske og som konge og møtte folk i øyehøyde, møtte folket i glede og sorg, lyttet og talte, trøstet og løftet enkeltmennesker og samfunnsgrupper opp. Han hadde mot til å vise sårbarhet, tvil, sorg og usikkerhet. Han gikk inn i livet slik det var, og responderte på hverdagens kall. Måten han møtte folk på skapte nærhet, gjenkjennelse og rom for andres liv. Med sin menneskelighet pekte han på noe som er større enn seg selv. Vi gjenkjente i ham det Norge vi aller helst vil gjenkjenne i landet vårt. Det vi ser spor av også i disse dagene.
«I min Fars hus er det mange rom», hørte vi Jesus si i lesningen fra evangeliet etter Johannes. Og så peker han på sitt eget sårbare og menneskelige liv når han sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» For det var ikke gjennom det opphøyde og mektige Jesus åpenbarte Gud. Det var gjennom hans menneskelighet og kjærlighet og offervilje. Det som ble skapt og vokste fram av livets kall – av kallet fra Gud. Han som til slutt ga livet sitt for vennene.
Sorgen er et tegn på kjærlighet
Det går en ubrutt linje gjennom vårt lands historie, tusen år tilbake i tid – og fram til kong Harald V. Øksa som tok livet av kong Olav Haraldsson på Stiklestad i 1030 inngår fremdeles i riksvåpenet vårt som helgenkongens symbol. Det er ikke et tegn på vold og makt, men tjenersinn. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare dette ene korn, men om det dør bærer det rik frukt.», står det i evangeliet etter Johannes. Vi takker for kong Harald den femtes liv og kall. Han som levde opp til sitt livsmotto: Alt for Norge. Vi takker for det han gav oss gjennom sitt liv. Vi takker for det han fikk ta imot, og for det ham fikk gi videre - for det gode som fikk spire fram og fruktene det har gitt og fortsatt gir. Og vi tenker på og ber for kongefamilien og Kong Haakon den åttende som nå skal gå inn i sin gjerning båret av den samme Guds nåde og kjærlighet fra folket.
"Kjære kongen vår. Takk for alt - hvil i fred", står det på hilsenen som noen har lagt ned foran Hamar domkirke. Foto: Hamar bispedømmeråd.
«La ikke hjertet bli grepet av angst», sier Jesus. «Tro på Gud og tro på meg. I min Fars hus er det mange rom.» I dag søker vi tilflukt i det gode rommet, i fellesskapet, i håpet – og i vårt felles kall.
Vi er en nasjon i sorg.
Men sorgen er et tegn.
Sorgen er et tegn på kjærlighet.
Kjærligheten som binder oss sammen.
Kjærligheten som skaper, frigjør og gir nytt liv.
Kjærligheten som er sterkere enn døden.
Amen.
Bilder fra sørgegudstjenesten i Hamar domkirke. Foto: Frode Meskau/NRK
