Nyttårsmottakelse 2026

-Med tro, håp og kjærlighet styrker vi den åndelige og eksistensielle beredskapen i en usikker tid, sa biskop Kari Alvsvåg i sin tale (les hele talen lenger ned).

- Historien har vist oss at forsvarsviljen har minst like stor betydning som evnen, sa ordfører i Fredrikstad, Arne Sekkelsten da han ønsket velkommen. - Derfor er det også viktig at vi snakker høyt om våre felles verdier som demokrati, menneskerettigheter, inkludering og fellesskap.

120 personer, blant dem statsforvalter, fylkesordfører, stortingsrepresentanter, ordførere, fellesrådsledere, kirkeansatte, organisasjonsfolk og flere var samlet søndag kveld i Fredrikstad domkirke til nyttårsmottakelse.

Else Kåss Furuseth og Sondre Myrseth sammen med statsforvalter Jan Tore Sanner, fylkesordfører Sindre Martinsen-Evje, ordfører i Eidsvoll Nina Kristengård og leder av Borg bispedømmeråd Karin-Elin Berg samtalte med Biskop Kari i Borg.Wollert og Elisabeth Krohn-Hansen, Kristian Zacchariassen og Stine Solgård Stene bidro med vakker musikk.

Biskopens nyttårsrefleksjon
Beredskap - mer enn vann og batterier? 
Åndelig og eksistensiell beredskap i befolkningen 

I statsministerens nyttårstale siterte han et spørsmål som en femteklasse i Møre og Romsdal hadde stilt ham: Er det fare for krig i Norge?

Spørsmålet fra femteklassen har sin bakgrunn i den frykt og redsel som oppstår når nyheter og sosiale medier stadig forteller med bilder, film og ord om krig og konflikt, og at denne virkeligheten rykker nærmere oss her i Norge. Det er lett å forstå femteklassingenes frykt.

For når verden oppleves mer urolig og uforutsigbar enn før, og når allierte vi har lent oss tungt til i åtti år også oppleves uforutsigbare og mer interessert i krig enn fred, er frykt en nærliggende følelse, også for oss som er voksne.

Frykten øker blant oss. Og med den kan et lammende mørke vokse inne i hver av oss og mellom oss.

Hva trenger vi for å møte denne nye virkeligheten med noe annet enn frykt -og med det tilbaketrekning?

Vi trenger god beredskap. Jeg vil rette en stor takk til dere som er våre valgte ledere fra Storting, fylke og kommuner for alt arbeidet dere gjør for å skape trygghet og sikkerhet for befolkningen i form av et godt forsvar, og for at dere setter beredskap i hjem og på arbeidsplasser så tydelig på dagsordenen. Det skaper trygghet og motvirker frykt.

Likevel vet vi at kriser vil ramme oss. Både som enkeltpersoner og som samfunn. Derfor er det behov for at hver enkelt av oss også er beredt med mer enn vann og batterier, og har eksistensiell og åndelig motstandskraft og forsvar som gjør oss best mulig rustet til å stå gjennom kriser, og Gud forby: Kriger. Åndelig og eksistensiell beredskap handler om den indre, psykologiske motstandskraften som vi alle har, men som kan styrkes gjennom bevisst arbeid med den.

For kirken er det nærliggende å løfte dette området av beredskapen. Hver uke arbeider kirkens ansatte med å støtte mennesker i store og må kriser. Gjennom å hjelpe sørgende og kriserammede til å mobilisere egen indre beredskap, bidrar kirken til at den enkelte som rammes kommer seg gjennom den første tiden etter et dødsfall. Enten det er en brå og akutt tragedie, eller det er en ventet, men likevel vond avskjed.

Kirken har som mål å møte den enkelte med respekt, omsorg og varme, og bidra til at det kan skapes mening i krisen, så man kan finne trøst for dagen i dag og håp for morgendagen.

Samtaler om verdier, om hva som er verdifullt, samtaler om døden, meningen og den eksistensielle ensomheten hører med til kirkens sorgarbeid. Det betyr at kirken samlet har en stor kompetanse og erfaring innenfor feltet åndelig og eksistensiell beredskap.

I tillegg vet vi at den religiøse dimensjonen i livet blir mer vesentlig når kriser rammer. Ritualisering omkring dødsfall, som lystenning, blomsternedlegging og lignende, er ofte knyttet til kirkens liturgier og finner ofte sted i en kirkelig ramme. Å finne ord som kan romme og beskrive krisen er også en kirkelig kompetanse.

Ingenting av dette er ting som kirken er enerådende om. Samtidig er Dnk Norges folkekirke, nedfelt i grunnloven som det, og vi ønsker å ta vårt ansvar på alvor. Vi vil bidra, sammen med andre tros- og livssynssamfunn, til en god åndelig og eksistensiell beredskap i befolkningen. For vi må gjøre det sammen. Hele befolkningen. Vi trenger hverandre.

Kongen sa i sin nyttårstale «Vi har så mye godt og viktig å ta vare på. Som vi har bygd opp sammen, som vi må bevare sammen, og som vi fortsetter å skape sammen. Det gjør vi ved å delta. Ved å møte opp, og bli regnet med.»

Kirken samler mennesker til fellesskap gjennom hele uken. Til Sang og musikk for alt fra babyer til de aller eldste, barneklubber, tweenssamlinger, ungdomskvelder, språkkafeer og mye mer. Større fellesskap eller mindre. På søndager kaller kirkeklokkene til gudstjenester, og over hele bispedømmet samles folk til bønn og sang.

Dette er fellesskap der mennesker opplever å høre til, være regnet med og behøvd, og ha noen å støtte seg til. Og kirken finnes overalt, fra Enningdalen i sør til Feiring i nord, med bygg og med folk.

Kirkens viktige bidrag med å bygge moralsk motstandskraft i møte med polarisering, antidemokratiske krefter, og i ytterste konsekvens krig, må også forsterkes. Det er særlig vesentlig at kirken yter motstand mot usunne og farlige fortolkninger av kristne verdier, slik de kommer til uttrykk hos ekstreme og nasjonalistiske utgaver av kristendom.

Sannhet er en kristen verdi. Og kampen mot konspirasjonsfortellinger og forvrengninger av virkeligheten, hører også med til kirkens oppdrag.

For meg som kristen og for kirken er troen på den treenige Gud vesentlig i å bygge en åndelig og eksistensiell beredskap. Tilliten til at Gud holder verden i sin hånd, og at mørket aldri skal overvinne lyset gir styrke til dagen og håp for morgendagen. I kirken ber vi om fred, og vi ber for landets og verdens ledere. Det er også en del av den åndelige beredskapen.

Sammen med alle mennesker av god vilje, skal vi holde håpet høyt og styrke gleden og lyset mellom oss, også i disse mer usikre tider.