– Kong Harald hadde en evne til å få folk til å slappe av i sitt nærvær. Samtidig hadde han en uhøytidelig holdning til sin høytidelige rolle, sier biskop Jan Otto Myrseth.
– Et sterkt signal
Biskopen har møtt kong Harald ved flere anledninger. Første gang var da han var domprost i Bergen og fungerende biskop i Bjørgvin. Anledningen var Sjømannskirkens 150-årsjubileum.
– Kong Harald var Sjømannskirkens høye beskytter, slik både kong Olav og kong Haakon var før ham. Hans tilstedeværelse var både flott og løftende, husker Jan Otto.
Senere møtte han kongen i flere kirkelige sammenhenger, blant annet da han selv ble vigslet til biskop i Tunsberg i 2018. Kong Harald var til stede under seremonien i Tønsberg domkirke og under lunsjen etterpå, slik han også hadde vært ved vigslingen av de to foregående Tunsberg-biskopene, Per Arne Dahl og Laila Riksaasen Dahl.
Selv om statskirkeordningen ble avviklet i 2012, har tradisjonen med kongelig deltakelse ved bispevigslinger blitt videreført.
– At kongen kommer på vigslinger sender et sterkt signal. For ham handlet det ikke bare om plikt eller representasjon. Det var personlig, sier Jan Otto.
Etter vigslingen fikk han også anledning til å sitte til bords med kongen.
Interesse for kirken
– Det var alltid god stemning og gode samtaler om aktuelle temaer i kirke og samfunn. Kong Harald var oppdatert og oppriktig interessert i det som rørte seg i kirken, sier Jan Otto.
Etter måltidet ble det gjerne tid til mer uformelle samtaler.
Biskopen har også stor tro på Norges kommende konge.
– Absolutt! Mye tyder på at han også vil videreføre den nære og gode relasjonen til Den norske kirke, sier Jan Otto.
Kongen til bords
På vigslingen av Jan Otto Myrseth var også bispedømmerådsleder Lill Tone Grahl-Jacobsen til stede.
Kong Harald og Lill Tone i samtale under bispevigslingen i 2018, Lill Tone et lite steg bak kongen. Foto: Henrik Guii-Larsen
Som leder for bispedømmerådet sto hun utenfor domkirken sammen med daværende preses Helga Haugland Byfuglien og tok imot kong Harald da han ankom.
Under mottakelsen på Hotell Klubben fikk hun kongen til bords.
– Det er ikke hverdagskost å omgås de kongelige, så jeg fikk grundig opplæring på forhånd i hvordan jeg skulle opptre og kommunisere, forteller Lill Tone.
– Heisann, er det deg igjen?
En av oppgavene hennes var å geleide kongen til plassen hans under mottakelsen.
– Jeg sto spent og ventet i bunaden min da heisdørene åpnet seg. Jeg bukket til hilsen, og da hørte jeg kong Harald si: – Heisann, er det deg igjen? Samtidig kom den karakteristiske latteren. Da sank skuldrene flere hakk, sier hun.
Lill Tone hadde også fått beskjed om å unngå å stille kongen direkte spørsmål, men heller introdusere temaer som kunne danne grunnlag for samtale.
– Da jeg ga kong Harald ros for barnebarna, lyste det opp i ham. Han fortalte flere hyggelige historier om dem, akkurat slik stolte besteforeldre gjør, sier hun.
Møtet med kongen gjorde inntrykk.
– Jeg var spent før den store dagen, men møtet med kongen var varmt og hyggelig. Praten gikk lett både da vi var alene og senere under lunsjen. Han lo hjertelig av vittighetene som kom fra scenen og ga tydelig uttrykk for at han koste seg.
Etter møtet har hun blitt stadig mer bevisst på hvilken rolle kong Harald har hatt som verdibærer og samlende skikkelse.
– Jeg er takknemlig for det store bidraget han har gitt Norge, og glad for at jeg fikk møte ham.
Bak kulissene
Mens bispevigslingen av Jan Otto pågikk, var det hektisk aktivitet bak kulissene.
– Det jeg husker best fra den dagen, og som sier mye om kong Harald, er hvor stresset og oppjaget vi var, vi som til vanlig var ganske sindige ansatte ved bispedømmekontoret, sier Henrik Guii-Larsen, som den gang jobbet som kommunikasjonsrådgiver.
Han husker møter med sentrale lederskikkelser fra Kirkerådet, telefoner fra riksmedier på jakt etter gode saker og nervøse musikere, liturger, talere og sangere.
– Vi jobbet intenst for at alt skulle gå knirkefritt. Lyden i kirken skulle fungere, NTB skulle få bildene sine, biskopens budskap skulle formidles godt og kanaltilpasset, maten skulle serveres varm og bordplasseringen være korrekt. Helst skulle ingenting gå galt, forteller han.
Henrik Guii-Larsen fikk et uforglemmelig blinkskudd av kongen.
Selv var han opptatt av kamerainnstillinger, lys og utsnitt, samtidig som han forsøkte å møte alle med et smil.
Så skjedde det noe han aldri har glemt.
Midt i alt det høytidelige alvoret kom dagens mest prominente gjest gående ut av kirken med en hjertelig latter.
– Det var en åpen og utildekket latter helt uten forbehold og sjenanse. Alles skuldre, hvert fall mine, fant sin naturlige posisjon under ørene, og derfra ble dagen akkurat den festen den skulle være. En så godt plassert latter for en så riktig plassert konge skal man lete lenge etter! sier Henrik.
Her er Henriks blinkskudd:
En kongen med en forløsende latter. Foto: Henrik Guii-Larsen
Blant venner
Også teologisk rådgiver ved bispedømmekontoret, Knut Edvard Larsen, trekker fram dette bilde som har fått en nærmest ikonisk status på kontoret, nettopp fordi det fanger noe vesentlig ved kong Harald.
– Kongen møtte mennesker og situasjoner med en sjelden kombinasjon av humor og verdighet, sier Knut Edvard.
Han har vært med på alle de tre bispevigslingene i Tunsberg der kong Harald har deltatt. Ved vigslingen av Laila Riksaasen Dahl var det Knut Edvards oppgave å følge kongen til banketten etter gudstjenesten.
– Jeg hadde pugget hvordan jeg skulle tiltale ham som «Deres Majestet» og minnet meg selv på alle reglene, som å ikke snakke først og ikke vende ryggen til kongen. Jeg var, med andre ord, litt nervøs, minnes han.
Kongen merket det nok. Med et varmt blikk, et godt smil og en rolig tilstedeværelse fikk han den spente bispedømmekontoransatte til å slappe av.
– Han var ikke så høytidelig som jeg hadde forestilt meg, men vennlig, jordnær og til stede. «Dette går nok fint. Vi er jo blant venner», sa kong Harald.
Knut Edvard Larsen opplevde en konge som var blant venner.
Rydding i registeret
Kirkebøker med inn- og utmeldinger ble registrert, og andre tros- og livssynssamfunn kontaktet for et samarbeid. I tillegg ble det besluttet at innvandrere og annengenerasjons innvandrere skulle tas ut av registeret fordi sannsynligheten for at de ikke var medlemmer av Den norske kirke var stor.
– Her ble det gjort beregninger for å finne den løsningen som ville gi færrest feil. Den beste metoden var da å fjerne andregenerasjons innvandrere, sier Eigil.
Eigil Morvik sørget for at kong Harald igjen fikk plass i Den norske kirkes medlemsregister.
Fikk kongen inn i medlemsregisterert
I denne oppryddingen ble dermed kong Harald tatt ut av Den norske kirkes medlemsregister siden hans far og mor, Olav V og kronprinsesse Martha, opprinnelig var innvandrere.
Siden Kongen har en grunnlovsfestet plikt til å tilhøre Den norske kirke, måtte Eigil sørge for at han ble lagt inn i igjen i registeret.
– Det er viktig å huske at selv om kong Harald ikke var i det opprinnelige registeret, så var han hele tiden medlem av Den norske kirke, understreker Eigil.
Takk for alle gode møter, Deres Majestet!
Kong Harald utenfor Tønsberg domkirke før vigslingen av biskop Jan Otto Myrseth. Foto: Henrik Guii-Larsen.