Denne teksten ble først publisert i Luthersk kirketidende.
Da jeg ble bedt om å skrive denne teksten – om verdien av fordypning i prestetjenesten – ble jeg først glad for forespørselen, og så fikk jeg snev av panikk. For når har jeg egentlig tid til fordypning i en travel prestehverdag? Jeg tenkte på salmen der vi synger om å finne «ørsmå hol i dagen». Kanskje er det et ærlig bilde på mulighetsrommet for fordypning for kirkelig ansatte?
Jeg kom på en syrlig kommentar over cafébordet fra en katolsk bekjent – synes du ikke det intellektuelle nivået på prekener i Den norske kirke er særdeles lavt? Jeg så for meg en lærer i praktisk teologi som holdt videreutdanningskurs for prester der hen stilte spørsmålet – tja, er vel prester egentlig fagpersoner?
Så grunnet jeg over de siste årene jeg har jobbet som prest med et kritisk blikk og spurte meg selv - har jeg levd etter ordinasjonsløftet – i studier og bønn å trenge dypere inn i…? Svaret er i perioder ja, i perioder nei. Med gode og dårlige begrunnelser. Jeg bestemte meg for å vri litt på spørsmålet – hva har vært viktig og gitt retning i min tjeneste som prest? Da var det plutselig lettere å finne ordene. Jeg landet på mitt engasjement i nettverket Fremtiden bor hos oss.
Fremtiden bor hos oss (FBHO) er et nettverk inspirert av det svenske søsternettverket med samme navn – et kirkelig nettverk og dokumentarprosjekt som fokuserer på håp, engasjement og hverdagen i flerkulturelle forstadsområder, som et motbilde til mediebildet av kriminalitet og utenforskap. Nettverket er relativt nytt i Norge og samler per nå 14 urbane menigheter i Den norske kirke som vil videreutvikle sin identitet som lokalkirke i møte med en flerkulturell og flerreligiøs kontekst. De senere årene har vi arrangert nettverksamlinger, webinarer og konferanse, tidvis i samarbeid med det svenske nettverket. Til daglig er jeg sogneprest i Høybråten, Fossum og Stovner menighet som er medlem i nettverket og jeg sitter i det nasjonale styret for FBHO.
Hva er det som er viktig med FBHO? Hvorfor har det vært toneangivende i min prestetjeneste? Gjennom engasjementet i nettverket har jeg fått reise flere ganger til Svenska kyrkans forsamlinger for å hente inspirasjon fra arbeidet de har bygget opp gjennom over 20 år. Jeg har fått møte svenske kollegaer som står i lignende gleder og utfordringer som vi gjør lokalt hos oss. Dette har vært viktig møtepunkt for erfaringsdeling på tvers.
Det svenske nettverket har produsert flere bøker, rapporter og avhandlinger som slik jeg leser dem, ligger et stykke foran diskursen om kirkas fremtid på norsk side (lest – når jeg har et ørlite hull i prestehverdagen). Trygve Wyller må nevnes som et forbilledlig norsk unntak som har forsket på FBHO. Med dette sagt er jeg også innforstått med at norsk og svensk kirkevirkelighet ikke alltid er sammenlignbar grunnet strukturelle, økonomiske og demografiske forskjeller.
Hvis jeg skulle trekke frem én bok som nettverket har produsert som er viktig for meg akkurat nå og som jeg tror mange vil se verdien av å fordype seg i – vil jeg nevne Anne Sörmans nylig utgitte bok: När vi gick ner från berget. En teologisk reseskildring utgitt på Verbum. Her tar hun utgangspunkt i fortellingen om Forklarelsen på berget (Mark 9:3-10, Mat 17:1-9, Luk 9:28-36). I boken samtaler hun med sine kollegaer – musikere, fritidsledere, pedagoger, diakoner og prester, fra Botkyrkan utenfor Stockholm om deres arbeidshverdag. Bokens grunnspørsmål er – etter vårt eget møte med Jesus på berget, hvordan går vi ned og ut blant folk? Hvordan går vi ned fra berget?
Her forteller kirkemusikeren om da han tok med seg piano og salmebok ut på torget, lederen for ungdomsklubben som selv er flyktning om møtet med barn som har flyktet fra krig, menighetspedagogen om eget minoritetsstress og rasismeerfaring, diakonene om beredskapsarbeid og vold i lokalmiljøet, en kirkeaktiv om sitt engasjement på kirkens krisesenteret mot vold i nære relasjoner, fengselspresten om usikkerheten omkring han egentlig går ned og opp fra berget, og flere fortellinger til.
Fortellingene speiles i utvalgt teoretisk kunnskap før Sörmann samler sine funn i et forsøk på å finne et mønster, en teologi og et kirkesyn som fungerer i et lokalmiljø i stadig forandring. Sörmann bygger på Andreas Holmbergs avhandling der han beskriver en forflytning fra kontroll til tillit, fra selvtilstrekkelighet til avhengighet i de forstadsmenighetene han studerte.
Hun inspireres av filosofen Michel de Certeau til en holdning, der man som kirkelig representant bør komme tomhendt til forhandlingsbordet i møte med mennesker i lokalmiljøet, og i kirkerommet. Gjennom en lesning av blant andre Shelly Rambos teologi om traume og tro, etablerer hun et begrep kalt den radikale ömhetens teologi. Hun skriver friskt om folkekirkebegrepets begrensning, sekularisering som et uaktuelt spørsmål midt i det religiøse mangfoldet, om det offentlige rom som utestenger subkulturer, barn, innvandrere, mennesker med funksjonsvarisjoner og fysiske og psykiske lidelser. Hun våger å snakke om klasseforskjeller og utenforskap.
Jeg tenker at alle disse temaene er noe vi burde snakke mer om i vår kirke. Og at vi har et stykke igjen nedover lia før vi kan stå ydmykt ved foten av fjellet. Likevel – fordypning og engasjement i FBHO-nettverket har gitt og gir meg fortsatt troen på at fremtiden bor – også hos oss.
Ta gjerne en titt på norsk og svensk nettside for FBHO for mer informasjon, inspirasjon og ørsmå hull av fordypning. Meld inn din lokale menighet i nettverket!
Kom på neste nettverksamling 7. mai i Oslo der tema er «Tro i vekst?». Eller meld deg på neste svensk-norske webinar om migrasjonsteologi 22. mai: «Att öppna rum i en tid som vill stänga».
Elise Gillebo Skredsvig
Sogneprest i Høybråten, Fossum og Stovner menighet