Evangelietekst: Johannes 15,13–17
12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.
13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for slaven vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!
Vi satt på 34-bussen på vei til Storgata siste søndag, studenter med gule blomster i hendene, gamle damer i gul genser, andre med gult sjal. Av og til møttes våre blikk, men alle så bort igjen, alvorlige og sjenerte. Vi skulle til samme sted, stå sammen etter sjokket over Tamimas grusomme død. Hun hadde blitt drept på jobb fordi hun hadde mørk hud og var muslim. Vi ville vise solidaritet med familien og stå sammen opp mot rasisme. Men vi var så vant til å ikke se hverandre i øynene, ikke smile til hverandre. Der satt alle med noe gult på seg, hver for seg og alene. Med et ensomt ønske om at kjærligheten skal vinne over hatet. Da jeg satt der, så lurte jeg på hvordan hadde det vært hvis vi allerede på bussen hadde vært et fellesskap og ikke alene hver for oss.
Hva kan skape tillit og fellesskap?
I de tre tekstene som vi har hørt i dag, er det tre ledere eller ledergrupper som blir utfordret til å fordele ansvar på flere. Arbeidet for et godt fellesskap og fred blir for stort for en person eller for en liten gruppe. Både Moses og disiplene i Jerusalem er nødt til å endre praksis fra å gjøre alt alene til å dele på oppgavene. Vi kjenner det kanskje fra eget liv på jobb eller i familien. Man er så dypt involvert i sitt arbeid at man glemmer at livet blir lettere når man deler oppgavene med andre. Lenge tenker man at man kommer til å greie oppgavene alene, kanskje at det til og med blir best hvis man gjør det selv.
Moses skifter rett over folket sitt. Alle strømmer til ham, det blir en skikkelig kø. Så kommer hans vise svigerfar og sier: Hva er det du påtar deg for folket? Hvorfor gjør du alt dette alene? Du kan ikke greie dette alene. Velg ut dyktige menn fra folket, de kan skifte rett for hele folket der de bor. Da kan folket gå hjem igjen og leve i fred sammen der.» Moses er så innsauset i sitt arbeid at han ikke ser at han kan lære bort det han kan om Guds lover og kan gi andre lovkyndige menn ansvar. Slik vokser kunnskapen om Guds lover i folket. Og folket kan leve i fred med hverandre der de bor.
I den nytestamentlige teksten fra Apostlenes Gjerninger er det en annen utfordring som tvinger frem en fordeling av oppgaver til flere mennesker. De gresktalende jødiske enkene ble mye dårligere behandlet enn de hebraisktalende enker i matutdelingen. Her får menigheten et stort troverdighetsproblem. Menighetene skal behandle alle likt og med den samme kjærligheten. Levd nestekjærlighet er nettopp et kjennetegn på de nye kristne menighetene. Men nå er det oppstått en urettferdig behandling av de gresktalende enkene. Da velger disiplene ut 7 menn som kan hjelpe til med matutdelingen, tjenesten ved bordet. Med utvelgelsen av flere disipler blir kjernen i det kristne budskapet - levd nestekjærlighet - mulig. I samarbeid og fordeling av oppgaver blir menighet mulig.
Og dette er kjernen i dagens evangelium: Elsk hverandre! Jesus har ridd på et esel inn til Jerusalem. Jesus er på vei til sin egen død. Nå samler han sine disipler til et kveldsmål og vasker deres føtter. Han holder en lang avskjedstale. Flere ganger gjentar han det budskapet som står i sentrum: «Et nytt bud gir jeg dere: Elsk hverandre, slik jeg har elsket dere.» Levd kjærlighet er et tegn på kristen tro. Jesus sier til sine venner: Nå er dere ikke lengre slaver eller tjenere, dere er mine venner!
Hva betyr det at vi ikke er tjenere, men venner: En tjener får beskjed om hva han skal gjøre og blir ikke innviet i hva Herrens planer og tanker er. En venn derimot får tillit og et selvstendig ansvar. Jesus sier: Dere kjenner meg, dere vet hva jeg tenker, at kjærlighet er kjernen i alt jeg og Gud gjør og ønsker for dere. Denne kjærligheten er i mange fortellinger om Jesus også forbundet med tilgivelse. Vi er ikke perfekte venner, ufeilbarlige venner, men venner med alle våre sider, redsel, sinne og feil reaksjoner. Tilgivelsen og kjærligheten er tett knyttet sammen. Som en venn får vi tillit til å ta ansvar i kirken og i samfunnet, nettopp slik som vi er.
Sist søndag kom vi frem til Youngstorget. Alle i gult. Nå, da vi var kommet frem på plassen, begynte vi å bli et fellesskap. Et fellesskap som så hverandre alvorlig i øynene, som tok hensyn, gjorde veien fri, slik at man kunne slippe inn på torget og ut på plassen. Vi var stille i et minutt, løftet våre gule blomster i været. Det var vondt. Det minte jo om 22. juli. Dette har vi gjort før … Hva kan bryte ensomheten og fortvilelsen? En imam ledet oss i bønn og understreket dette:
Det er kjærlighet, utøvd kjærlighet i hverdagen, som bygger bro.
Jeg tenker at et smil på bussen, et øre som lytter til tanker som vi liker eller tanker som er kanskje fremmede, alt dette er levd kjærlighet. La oss holde fast i tråden mellom oss. Ikke gi opp å forstå den andre, hennes redsler og gleder. Med kjærlighet vokser menigheten, med kjærlighet vokser tilliten i samfunnet. Vi er ikke alene, dette gjør vi sammen. I alt dette er Gud med oss. Slik Jesus her sier: Gud skal gi dere alt dere ber om i mitt navn.
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.