Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 5. kapittel…
(Da Jesus var kommet over til den andre siden igjen med båten, samlet det seg en stor folkemengde hos ham. Mens han var nede ved sjøen, 22 kom en av synagogeforstanderne; han het Jairus. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned for føttene hans 23 og bønnfalt ham: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve.»)
35 Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37 Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38 Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39 gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40 De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41 Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42 Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43 Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise. (Mark 5,35-43)
Slik lyder det hellige evangelium.
Vi har vel alle stått ved en åpen grav, og sett kisten senkes ned i jorden. Om det er noen av egen familie, venner eller bekjentskaper. Det kan være så uendelig vondt å miste noen som har stått oss nær. Det vondeste er kanskje å miste sitt eget barn, som Jairus i dagens tekst, en opplevelse av noe nær naturstridig, at foreldre skal begrave sitt barn. Selv om vi vet at alt som lever er underlagt dødens lov, erfarer vi det likevel som nær natur-stridig. At liv, relasjoner og fellesskap skal kunne opphøre og ta slutt. I møte med døden står vi overfor en terskel, en grense, hvor all vår kunnskap om livet og tilværelsen kommer til kort – og vi blir tause.
Man skulle kanskje tro at vi i et hypermoderne samfunn som bygger på vitenskap og rasjonalitet, ikke lenger, eller i svært liten grad, forholder oss til noe etterliv, en fortsettelse, et mer. Men slik er det jo ikke. Tanker om at det er noe mer, at livet ivaretas, at det er «en himmel», lever i beste velgående blant både barn og voksne, og vi ser det i populærkulturen.
* * * * *
I dag feirer vi «høstens påskedag». Når det blir kaldere i luften, bladene faller av trærne og skal sakte visne bort, markene blir øde og vi begynner så smått å forbereder oss på vinter – da stanser vi opp, ser vi frem mot våren og livet som skal vende tilbake, og vi ser frem til påskedag.
Jairus som vi møter i dagens evangelietekst, hadde en viktig stilling i lokalsamfunnet. Han var ansvarlig for gudstjenesten i synagogen, han var «synagogeforstander». Hva er det som får ham til å kaste seg ned for føttene til Jesus? Vi vet ikke hvor mye han hadde hørt om Jesus, kanskje sett ham. Men vi forstår at han i alle fall har hørt eller sett nok til at han nå kaster seg ned. Og vi forstår jo og kan kjenne oss igjen i fortvilelsen som Jairus føler og bærer på. – Når alt vårt eget ikke strekker til, når vi har forsøkt alt og ekspertise ikke kan hjelpe … hvor er vi da…? Og det å miste et barn, hva er vel tyngre enn å oppleve det… «Barnet er ikke dødt; hun sover», sier Jesus. Skal vi tenke om døden som søvn…? Eller bør vi bedre tenke at den døde allerede er hjemme i Gud? Om det har man tenkt ulikt gjennom kirkens historie. Men vårt kristne håp fastholder at Gud vil bære og holde våre liv fast også gjennom døden.
«Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»
* * * * *
I kirken bekjenner vi troen på «legemets oppstandelse». Når vi etter preken skal få bekjenne vårt håp og vår tro, så synger vi den nikenske trosbekjennelsen, som altså i år feirer 1700 år. Da bekjenner vi troen på legemets oppstandelse, vi synger at vi «venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden».
Men hvordan så tenke om «oppstandelseslegemet» og dette liv i den kommende verden?
I Bibelen er det særlig Paulus i brevet til korinterne, i det 15. kapittel, som forsøker å sette ord på kristenhåpet. Paulus spør: «Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp; hva slags legeme har de?» 36 Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. 37 Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag.»
Paulus bruker altså frøet som metafor, som bilde, hva man senere i kirkens historie har kalt «hvetekornets lov». Frøet som legges i jorden, det dør, samtidig som nytt liv vokser frem av frøet. Paulus sier her videre: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er uforgjengelig. … For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»
* * * * *
Hvem eller hvilken posisjon er det Paulus her argumenterer mot? Jo, den motpart Paulus argumenterer mot var den rådende tenkemåte den gang, det var å hevde «sjelens udødelighet». Hvor legemet, kroppen, forstås som sjelens fengsel, og at frelsen betyr å fris fra dette fengsel, fris fra kroppen. Læren om sjelens udødelighet var altså en fornektelse av det kristne oppstandelseshåpet, en fornektelse av Jesu oppstandelse. Dette var det striden også stod om i Nikea for 1700 år siden.
Kristentroen fastholder kroppens verdi, samtidig, som vi nettopp har hørt fra Paulus, så er det et oppstandelseslegeme som ikke er identisk med den kroppen vi har i dag. Hvetekornets lov. Frøet som legges i jorden, vår kropp som legges i graven, for at nytt liv skal spire frem. Dette håpet om legemets oppstandelse rommer også håpet om fortsatt menneskelig fellesskap på andre siden av døden – selv om det er skjult for oss hvordan det skal arte seg. I håpet om oppstandelsen ligger også håpet om verdens gjenfødelse.
At håpet skal innfris, at håpet er sant, det kan vi ikke se eller vite. Eller, det handler kanskje mer om hva vi ser på, hva vi vender blikket mot. Fremfor å se mot bladene som visner og råtner bort, livet som dør, kan vi også velge å vende blikket mot de vakre liljene på marken og lytte til fuglene under himmelen. – Det er som kjent hva Jesus oppfordrer oss til. Vi opplever både skapelse og tilintetgjørelse, liv og død. Men vi skal vende blikket mot livskreftene, la de krefter som er til liv også være vårt håp!
Hvilket liv eller hvilken eksistens venter så på andre siden? Nei, det kan vi ikke si noe om, det vet vi ikke. Men dere, tenk dere barnet i mors mage. Hva vet vel barnet om det liv som venter etter fødsel? Om livet i Guds fremtid på andre siden av døden, sier kirkelærer Martin Luther, vet vi like lite som barnet i mors mage vet om og kjenner til det fremtidige liv som venter etter fødselen. Slik også med oss.
For frelsen realiseres ikke fullt og helt her i livet. Først ved dødens grense, i oppstandelsen, skal Kristus bli alt i alle og mennesket bli ført fram til fullkommenhet. Frelsen inntreffer allerede, men ennå ikke. I dette livet manifesterer den seg i glimt, men har enda ikke nådd sin fulle blomstring – den venter over tidens grense. Gled deg, du Guds menighet!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.