La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! For en sterk appell fra Jesus i dagens evangelietekst! Rette ord til rett tid? Ser vi rundt oss, er det lett å bli redd.
De uutholdelige bildene av påført lidelse. Den arrogante, upålitelige maktutøvelsen. Angrepene på helt fundamentale verdier. Det er som om medmenneskeligheten rakner.
La ikke hjertet bli grepet av angst, sier Jesus. Men det er jo nærmest umulig. Vi styrer jo ikke frykt eller angst. Like lite som vi styrer tro og tillit. De vokser i oss. Kommer til oss utenfra, eller innenfra. Men er ikke noe vi styrer med viljen. Det vi ser, gir oss grunner til å frykte. Troen, som kan fjerne frykten, ser vi ikke.
Jesus ber oss tro selv om vi ikke ser.
Så hva er viktigst – det vi ser, eller det vi ikke ser? Vi lever i en tid som dyrker det synlige.
Vi vil ha oversikt og kontroll.
Alt skal være gjennomsiktig.
Men er et samfunn der alt er synlig, nødvendigvis et godt samfunn? Den sør-koreanske filosofen Byung-Chul Han sier at et gjennomsiktig samfunn ikke er et tillitssamfunn. Det er et kontrollsamfunn. Det fjerner muligheten for noe annet. Noe nytt. For den enkelte. For hver av oss. Det gjennomsiktige samfunnet, transparens-samfunnet, settes av noen opp som et ideal. Men det er totalitært. Og det er en umulighet. Vår menneskelige tilværelse er aldri helt gjennomsiktig.
Men tror vi egentlig på det usynlige i dag?
Er det ikke sånn at vi bare godtar det som er synlig, eller gjennomsiktig for fornuften? Nei, vi tror også på det usynlige. Selvfølgelig gjør vi det: Vi kan se en varm omfavnelse. Men vi kan ikke se kjærligheten den uttrykker. Vi kan ikke se meninger, stemninger, holdninger.
Vi kan ikke se algoritmene som styrer hva vi fanger opp, eller som fanger oss. Og mesteparten av tiden kan vi ikke se oss selv heller. Vi kan ikke se oss selv slik andre ser oss. I bunn og grunn er vi skjult for oss selv. Ingen er bare det du ser. Det er og blir et av Bymisjonens fine slagord. Det betyr at alle har mer i seg enn det som vises. Det er et annerkjennelsesarbeid, et kjærlighetsarbeid, å se det. Det er et uttrykke for respekt, som betyr: Se om igjen. Men det usynlige kan jo også skjule. Ikke alt usynlig er godt.
Skjulte motiver og baktanker trives i mørket. Og er det nå så sikkert at det er en fordel alltid å se etter noe bakenforliggende? Kanskje det likevel er det synlige som er det mest avgjørende å få øye på.
Noen ganger er det viktigste å se det som faktisk skjer. Bildene fra Gaza, Sudan, Ukraina er synlige.
Lidelsen er ekte.
Men den blir ofte dekket til – med forklaringer, intensjoner og ideologier. Et menneske møter oss som kropp og ansikt. Respekten for det synlige nærværet kan også være et vern mot tilflukten i noe bakenforliggende, noe usynlig. Kanskje er det ikke et enten eller, da? Det usynlige minner oss om alt vi ikke kan – og heller ikke skal – kontrollere.
Men det synlige beskytter oss mot overgrep som prøver å gjemme seg bak store ord. Forholdet mellom det synlige og det usynlige er altså et hovedtema i dagens bibeltekster. Det gjelder vårt forhold til hverandre og til verden rundt oss. Og det gjelder vårt forhold til Gud. I jødisk og kristen tro er Gud usynlig. «Ingen har noen gang sett Gud» heter det i den storslåtte inngangen til Johannesevangeliet, den som kalles prologen. Det er som et ekko av Guds ord til Moses i den hebraiske bibelen, 2. Mosebok 33: «Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve.» Filosofen Jean-Luc Marion, som var i Oslo og holdt Jon Fosse-foredraget nylig, insisterer på dette: Gud er og forblir skjult. Hvis vi kunne se Gud, ville vi hatt kontroll – og da var det ikke Gud, men en avgud, et idol. I det jeg vil kalle et av de viktigste verkene i nyere norsk teologi, behandler teologen Tore Johnsen spenningen mellom samisk spiritualitet og luthersk kristendomsforståelse. Han ser to ulike kosmologier – det vil si forståelser av hvordan alt, verden, naturen, mennesket, henger sammen og forholder seg til hverandre: Den klassiske lutherdommen har overtatt et hierarkisk syn på skapelse og skaperverk der Gud står over mennesket som står over dyrene og naturen for øvrig. En samisk naturorientert kosmologi, derimot, ser Guds nærvær i alt det skapte. Det er likeverd mellom skapningene – mennesket, dyra og naturen. Både det synlige og usynlige hører med. Det gir seg uttrykk i en samisk hverdagsreligiøsitet som forholder seg til natur og landskap med ærbødighet. Johnsen forteller om den samiske kvinnen som ber gresset om tillatelse før hun skjærer det. Og om den eldgamle skikken å velsigne dyr, hus, land. Den samiske forståelsen av luondu, naturen, inkluderer det åndelige like mye som det materielle eller biologiske. Naturen er både synlig og usynlig. Dermed overskrides den tradisjonelle vestlige inndelingen i naturlig og overnaturlig, og splittelsen eller dikotomien mellom natur og kultur. Slik viser Johnsen hvordan samisk åndelighet og trosforståelse kan hjelpe oss å respektere det usynlige, Gud i over og bak alt det skapte. Og dét på en måte som ikke reduserer betydningen av det synlige, men tvert imot oppgraderer den: Elvene, fjellene havet, dyra, menneskene slik de møter oss, er alle sammen bærere av denne iboende helligheten. Men igjen, hvordan kan vi tro på en Gud eller en hellighet som vi ikke kan se? Det er jo dette disiplene strever med i evangelieteksten. Thomas spør hvordan de kan vite hvor Jesus går, han som sier han er veien, når de ikke vet hvor den veien går? Og Filip krever det rett ut: Vis oss Faderen. Det er nok. Tro på Gud og tro på meg, sier Jesus. Hvordan unngå at det blir en tro på to guder, et schizofrent eller paradoksalt gudsforhold? Dette er det helt unike med den kristne troen på Gud. Den evige og usynlige Gud kommer til syne i et menneske, Jesus fra Nasaret. Han er den usynlige Guds bilde, eller ikon, heter det i Kolosserbrevet. I Jesus blir Gud Fader menneskekropp i en konfliktfylt og konkret historie.
Fortellingene om denne kroppslige Guds nærvær når oss gjennom århundrenes vitnesbyrd, salmesang, prekener, og gjennom bibeltekstene som vi leser også i dag. Det er sterkt å tenke på at i dette kirkerommet har disse fortellingene pustet nytt liv i menneskers tro og livsmot i neste ni århundrer. En usynlig Gud, en skjult Gud, kan vi ikke være trygg på. Er den skjulte Gud voldens Gud? Hevnens Gud? Krigens guder? Eller vil den usynlige Gud oss vel? Evangeliet insisterer på at Gud er kjærlighet. Hvordan kan vi tro det når vi ikke kan se det? Det er her vi kan skimte meningen med Jesus sine ord i dagens evanglietekst om at han og Faderen er ett, og at ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus. At han er veien. Den usynlige Gud viser seg nemlig i og gjennom fortellingene om Jesus sitt liv. I hans forkynnelse og hans gjerninger. «Om ikke annet, så tro det for gjerningene skyld», hørte vi Jesus si. Disse «gjerningene» er i Johannesevangeliet de tegnene Jesus gjorde. Fra bryllupet i Kana der han gjorde vann til vin, til den gangen han opprørt kalte den døde Lasarus ut av graven. Jesus sine gjerninger viser kjærlighetens Guds nærvær i historien. Et nærvær som gir liv og det i overflod; som er som vin i forhold til vann, og som livet i forhold til dødens. Så er Jesus for oss det synlige nærværet av den usynlige Gud. Den synlige Gud i Jesus viser oss at vi kan hvile i at den Gud vi ikke ser, er kjærlighetens Gud. Likevel, som vi vet, ender fortellingene den synlige Kristus i en skrekkinngytende torturscene. Er også Kristus korsfestet bilde på den usynlige Gud? Ja, sier Martin Luther. Han var også opptatt av den skjulte Guds synlighet i Jesus. Og dét særlig på korset. I en høytidelig disputas i Heidelberg i 1518 kaster Luther fram uhørte og radikal påstander: Gud viser seg ikke i makten og æren, i det vakre og sterke. Nei, den usynlige Gud kommer til syne, under sin motsatte skikkelse, i det foraktede og forkastede, det lidende og frastøtende. I den døende Jesus på korset. Det er umulig. Men nettopp derfor troverdig, som kirkefaderen Tertullian uttrykte det. For nettopp derfor kan vi tro på Guds kjærlighet i en verden av ruiner, forgjengelighet, sykdom, svik og død. Gud er hos oss, ikke bare i godværet, i det vakre og majestetiske, i det harmoniske eller det friske. Gud kommer oss i møte også, og kanskje særlig, i øyeblikk der det mørkner, der det ser ut som alt går i stykker. Derfor mister vi ikke motet. Det var ordene vi hørte fra Paulus drev et annet brev til korinterne.
Han fortsetter: …for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. Det usynlige er evig, men det er ikke langt der borte. Det er her. Nå. Den usynlige Guds kjærlighet holder oss oppe gjennom alt det synlige, hørbare og elskbare som vi er omgitt av, dag ut og dag inn. Derfor, ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var er og være skal én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.