På denne juledag 2023, om lag totusen år etter Jesu fødsel i Betlehem, dypt inne i verdens tunge sorger, midt i verdens mange, store gleder, med våre merkelige og sammensatte liv, klamrer vi oss stadig til julens budskap om lys fra det høye, så la oss reise oss og synge det gamle, gode høytidsverset En frelser er oss født i dag!
Min sjel, kjenn vel denne nåde fri fra våde, mett ditt øye nå med lyset fra det høye!
Det var en søndag en sen høstdag. Kirken var snaut halvfull. Salmesangen lød temmelig skrøpelig, men likevel med en viss sjarme. Jesus, livets sol og glede, sang vi. Køen til nattverdsstasjonen snirklet seg langsomt fremover. En fascinerende rekke av mennesker. Mange gamle. Noen arm i arm, andre med rullator eller stokk. Mennesker med livet skrevet inn i ansiktets mange linjer. Noen dype furer vitner om store sorger, fine linjer i munnviken er kanskje spor av mange smil og mye latter. Det var noen barn i køen også. De var bunadskledde. De var nok på fest for deres nyfødte bror. Jeg delte ut oblater høyt og lavt. Noen svarte et stille takk. Andre amen. De fleste responderte med et vennlig blikk og ingen lyd. Så ble det et ørlite opphold i køen og en høyreist kar trådte fram. Han så meg rett inn i øynene og strakte ut en stødig hånd. Jeg la oblatet i hånden hans og gjentok ordene: Kristi kropp gitt for deg. Han svarte: og Kristus i deg.
Ordene rørte meg dypt. Kristus i meg.
Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Det skriver evangelisten Johannes i sitt juleevangelium. Forfatteren løfter tanken høyt og begynner sin fortelling ved tidenes morgen. Det skrives: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Ordet blir ikke umiddelbart identifisert. Men litt etter litt forstår den som leser eller lytter at det er Jesus som er dette Ordet. Og en svimlende virkelighetsforståelse males ut. Alt er blitt til ved Jesus. Helt fra begynnelsen var han. Uten ham, fantes ingenting. Ikke lyset, ikke livet, ingenting
Det er linjene tilbake til skapelsesfortellingene som skrives fram i teksten. Vi hører gjenklangen av den hebraiske bibelens «bli lys» og det ble lys. Der ånden svever over vannene og ordene skaper hva de nevner. Skaperordet er i Johannes-evangelistens penn blitt til Logos. Et gresk ord som lodder dypere enn bare å beskrive bokstaver satt sammen til en meningsfull rekke med en konkret betydning. Forfatteren henter fram et begrep som omgivelsene kjenner igjen fra gresk filosofi og som også har forbindelse til Visdommen vi hørte lest om i stad. Hokma på hebraisk. Sofia, på gresk. Det er hunkjønnsord på begge språk. Og vi aner en guddom som er mer enn. Som ikke kan gripes, forklares, eies. Et mysterium.
Plutselig dukker et alminnelig, konkret menneske opp i poesien. Det er Johannes, døperen
Kollapser teksten her? I vers 6 og 7? Det blir så inderlig hverdagslig og prosaisk. Det er nærmest et banalt innskudd som roter til poesien, det høyverdige, det eleverte.
Men så kommer det et vindpust og løfter teksten opp igjen, forfatteren fortsetter å snakke om lyset, det sanne lyset, som lyser for hvert menneske og som kommer til verden.
Hele tekststykket drives fram av slike skifter. Høye løft og sterke visjoner, og det helt konkrete og nære. De lange linjer fra verdens begynnelse, og så den nære virkeligheten, materialitet, kropp, navn.
Forfatteren forteller at den Jesus som ble født i Betlehem, er den samme Gud som skapte verden. Som skapte mennesket, og som gir hvert eneste menneske et avtrykk av Gud i seg. Ingen mennesker er uten Gud, alle er bærere av Guds bilde og har lys og liv som en del av sin skapte identitet.
Kristus i deg.
Det er en løftet, høyverdig, forståelse av mennesket som presenteres på en ny måte. Alle mennesker bærer Guds bilde i seg. Alle er ønsket og elsket av Ordet, altså Jesus, selv. Uten ham, er ingenting og ingen mennesker blitt til.
Det er godt å la tanken sveve av gårde sammen med denne åndsfylte og dypt religiøse forståelsen av verden og menneskene i den. Brakt fram av Jesus, Ordet, til liv og lys.
Så kommer den konkrete virkeligheten inn. Den er full av sorg, lengsler, kriser, katastrofer og kriger. Denne julen feires ikke av de kristne i Betlehem. Festlighetene er avlyst. Julen markeres med bønn og sørgegudstjenester. For hvem kan feire når blodet flyter?, sier de kristne ledere der.
Kollapser det hele her? Knuser virkeligheten forestillingen om en Gud som elsker verden og som vil verden, som er til stede, som er lys og liv? Hatet som er stort i verden, viljen til å avhumanisere den andre, endeløse konflikter, vanvittig vold og talløse drap. Dreper denne virkeligheten muligheten til å tro på en god Gud?
La oss lytte til teksten vår igjen:
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn.
Kristus i deg.
For tanken kan det kjennes umulig å tro på en allmektig Gud som er god, og som likevel lar alt dette vonde skje.
Men gjennom historien har mennesker sjelden levd under forhold som ikke gir grunn til å tvile på Guds godhet og allmakt. Fattigdom, ufrihet, sykdom, krenkelser, vold og drap har preget verden til alle tider. Likevel har troen på Kristus overlevd.
Kanskje fordi mennesker har våget å ta imot? Framfor å se på den traurige og umulige virkeligheten, og vurdere det logiske i hvorvidt Gud finnes, har mennesker lagt sine såre hjerter i Guds hjerte, strukket fram en skjelvende hånd, spist brødet og drukket vinen, og kjent det helt fysisk: Kristus i meg.
Det kan vi også gjøre. Uten forklaringer, uten forståelse, uten logikk. Uten å ta fra mennesker som tror annerledes enn kirkens tro, eller mennesker som ikke tror, deres menneskelighet og deres gudlikhet. Uten å peke på skillelinjer og ta på oss dommen over andres tro eller vantro. Bare med å ta imot. La det konkrete bære det mystiske. La brødet og vinen fylle kroppen og ta imot ordene: Kristus i deg. Kristus i meg.
Alle som tok imot, dem gav han rett til å bli Guds barn.
Så mens vi venter på at påskens budskap om Jesu seier over død og ondskap skal bryte gjennom og bli erfart virkelighet, kan den som vil, stille seg i den snirklete køen, rekke frem en hånd, ta i mot oblatet og vinen og kjenne det fysisk: Kristus i meg. Vi er ikke alene. Jesus er sammen med oss.
For Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss.
Krisus er vårt håp.
Han bærer alt ved sitt mektige håp.
Bønn: St. Patricks brynje
I dag spenner jeg på meg en brynje av himmelsk styrke:
Solens stråler,
månens skinn,
ildens herlighet,
vindens hastighet,
havets dyp,
jordens fasthet,
klippens hardhet.
I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg,
Guds øre til å høre meg,
Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre.
Kristus bak og foran meg,
Kristus over og under meg,
Kristus med meg og i meg,
Kristus omkring meg,
Kristus på min venstre og høyre side,
Kristus når jeg står opp om morgenen,
Kristus når jeg legger meg om kvelden,
Kristus i hvert hjerte som tenker på meg,
Kristus i hver munn som snakker om meg,
Kristus i hvert øye som ser meg,
Kristus i hvert øre som hører meg.
Jeg går frem i dag ved treenighetens kraft,
i troen på den trefoldige,
i tillit til den ene,
han som skapte jorden
og formet himmelen.
Norsk oversettelse: Vidar Kristensen
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.