Biskop Anne LIse Ådnøys preken i Stavanger domkirke 2. påskedag:
900-årsjubileum et helt år, og nå jubelmesse, er ikke det i overkant? Jo, og for mye av det gode kan være praktfullt! Halleluja!
Samtidig er denne andre påskedags-kvelden et ørlite skritt nærmere hverdagene. I vår tid og vårt samfunn er mandag første dag i uka. Vi kan bli litt forvirra av så mange helligdager i påsken, men i dag er det faktisk mandag. For Jesus og andre jøder i Jerusalem var den hellige hviledagen på lørdag, på hebraisk kalt Sabbat. Mens Jesus levde hadde han flere ganger irritert de skriftlærde og fariseerne fordi han gjorde folk friske når det var sabbat. Da skulle ingen jobbe, eller i hvert fall skulle folk gjøre minst mulig. I en krangel spurte Jesus kritikere sine rett ut: «Hva er det lov å gjøre på helligdagen, å gjøre godt eller å gjøre vondt?» Jesus ble henretta på en fredag. Motstanderne hans ville ha den skitne jobben gjort sånn at de kunne feire helligdag og påskehøgtid uten å bryte sabbatsbudet. Jesus lå i grava hele lørdagen. Han holdt hviledagen hellig.
På stavangersk fantes det i min barndom en veldig forsiktig måte å spørre på: hvis om atte det atte…Jeg skal si noe som er litt sånn: OM og AT
Maria fra Magdala tidlig den første dag i uka for å sørge over sin venn. Dette med helligdag og første dag i uka, for oss som tror på Jesus er det viktig. Det er kanskje det nærmeste vi kan komme et bevis for påskeevangeliet. Tenk OM det er sant at Jesus lever?! Fra og med den aller første påskedagen, da disiplene fant ut at grava var tom, fra da av skiftet de helligdag, de som tror at Jesus lever. De begynte å komme sammen på den første dag i uka, ikke på sabbaten. Vi feirer vanligvis gudstjenester på det som den gang var den første dag i uka, på søndagen. Nå i jubileumsåret kan vi velge å komme sammen til gudstjeneste på søndager så ofte vi kan. Det kan fort bli en vane som gjør godt.
Evangelisten Johannes har skrevet den berømte prologen som vi leser i gudstjenesten hver juledag. «I begynnelsen var ordet, og Ordet tok bolig iblant oss». Johannes forkynner fortsatt her i det siste kapittelet. Han forkynner, ikke to the bitter end, men to the happy end! Til slutt er fortsatt Ordet, navnet, stemmen. Når natt og mørke trekker seg tilbake, når Jesus snakker til henne med navn, kan Maria Magdalena se at han er Rabbuni, hennes kjære lærer.
Ord er en del av det Gud har skapt. Når vi hører påskeevangeliet får vi tøye ordene, leke med dem, kanskje til og med le av dem. Paulus kunne skrive: «Dere må tåle litt galskap av meg. - Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» I Pasjonsspillet sang Inger Lise Hope i Maria-rollen: «Det jeg fikk se – det kan ikke skje / kan ikke skje / men jeg visste det / Jeg visste det!» Takk til regissør Tindberg som lar det bli med sånne «understatements». Ingen overdrivelser, og allikevel et troverdig håp der koret utgjorde mengden av mennesker gjennom århundrene. Dere kormedlemmer var på mange måter oss alle i disse scenene. I spillet ble vi omfavnet av et Gloria som fulgte oss ut kirkedørene.
Vår tro bygger på Marias vitnesbyrd. Det levende Ordet sa: Maria! Sånn har vårt navn også blitt knytta til Gud, i dåpen. Han som sto opp og gikk ut av grav og død kaller oss enkeltvis og ved navn til å gå og fortelle, dele og stå sterkere sammen i håpet. Det trenger vi! Det trenger verden!
Denne andre påskedags-kvelden er et ørlite skritt nærmere hverdagene. Det er jo mandag. Vi inviteres fortsatt til jubileum og ukentlige samlinger den første dag i uka – fordi Gud vil overøse oss med kjærlighet og for mye av det gode kan være praktfullt. Tenk AT det er sant at Jesus lever! Halleluja!