Olav den hellige – vi ærer hans minne

Sokneprest i Gamle Aker kirke, dr.theol. Roger Jensen & 
leder for Oslo katolske bispedømmes økumeniske kommisjon, pater Torbjørn Holt

(Du kan også lese teksten på Vårt Lands nettside, trykk her.)

Vi ser frem mot 2030, hvor vi markerer 1000 år for slaget på Stiklestad og kristningen av Norge. Et årstall vi håper kan samle over konfesjonelle grenser, hvor vi sterkere enn tidligere kan stå sammen i vår felles arv. Før reformasjonen på 1500-tallet, var den vestlige kristenhet én. Men ikke i betydningen en homogen enhet, snarere var den mangfoldig også på det teologiske området, tidvis med store spenninger. Ut av denne mangfoldige kristendom vokser det på 1500- og 1600-tallet frem det vi kjenner som konfesjonelle kirker.

De benevnelser om kirke vi kjenner som romersk-katolsk eller evangelisk-luthersk, kommer til som del av disse konfliktene og er benevnelser som i dagens økumenisk klima i mindre grad oppleves sakssvarende. – Mens Den katolske kirke jo nettopp ikke forstår seg som romersk-katolsk, men bare katolsk, så ønsket jo Martin Luther at ingen gruppe skulle kalles opp etter ham, men ganske enkelt skulle forstå seg som del av den allmenne eller nettopp katolske kirke. Samtidig som vi ønsker å fremme visjonen om et økumenisk fellesskap, bør samtidig den vanskelige historien respekteres og valgte benevnelser som Den katolske kirke og Den norske kirke leve videre.

Et felleseie

Konfesjonaliseringsprosessene var like sterke på alle sider. Like mye som det vi kjenner som Den katolsk kirke med dens sentralledelse i Roma, mente å representere og videreføre kirken med stor «K», like mye mente reformatorene i Wittenberg, Zürich eller Genève at de gjorde det samme. Middelalderens kristendom er også de protestantiske konfesjoners tradisjon, de vokser alle ut av samme jordsmonn samtidig som ingen av disse er identiske med dette.

Hva så med Olav den hellige i alt dette? Olav Haraldsson var både norsk konge og lovgiver, og ble slik et levende ideal også etter reformasjonen. Ja, han ble også sett som en forløper for reformatorene, han ble sett som en «protoreformator». Det var denne «protestantiserte Olav» (uttrykk fra prof. em. Tarald Rasmussen) som ble holdt frem og markert i Norge etter middelalderen, også ved den store 900-årsfeiringen i 1930. Det er først fra 1800-tallet av, da Den katolske kirke igjen fikk innpass i Norge, at Olav igjen påkalles som helgen. Ingen konfesjonskirker kan påberope seg eksklusivt eierskap til Olav, han tilhører en førkonfesjonell kristen middelalder. I dette perspektiv kan vi forstå at kirker tilhørende Den norske kirke især på 1800- og inn på 1900-tallet, gjerne i glassmalerier eller skulpturer, fremstiller de tre store helter: Olav den hellige, Martin Luther og Hans Nilsen Hauge. Nettopp derfor kan man forstå at det ikke bare fra Den katolske kirke i Norge, men også fra Den norske kirke kommer et særlig fokus på og interesse for Olav nå frem mot feiringen av 1000 år for kristningen av landet. – Både fra katolsk og fra protestantisk side har man med ulike utgangspunkt forstått Olav den hellige som «vår».

En helgen

Historien om Olav Haraldsson er vel kjent. Han falt ved Stiklestad 29. juli 1030, derfor Olsok. Ifølge sagaen dro han som bare barnet i viking, men tolv år gammel, etter flere år med krig og plyndring, ble han døpt i 1013. I 1015 vendte han tilbake til Norge og valgte å slåss for kongemakten i landet. Rikssamlingen og kristningen av Norge gikk nå hånd i hånd, og han skaffet seg sterke fiender. Derfor måtte han flykte fra Norge i 1028 til Gardarike, vår tids Russland, Belarus og Ukraina.

Historien om Olav Haraldsson frem til Stiklestad er ikke rettlinjet, det er avgjørende for kirken, uavhengig av konfesjonell farge. Også etter sin dåp førte han sverdet med råskap, som et barn av sin tid. Men det var ikke derfor han senere skulle holdes frem som helgen og minnes som martyr. Det er fordi det fortelles at Olav kastet våpnene før han drepes på Stiklestad av Tore Hund, at han velger å ofre livet som martyr. Det er ikke først og Olavs liv som gjør ham til helgen, det er hans død.

På katolsk hold har man i mer enn på luthersk hold sett en rettferdig konge, og etter Olavs dåp og i løpet av særlig siste del av Olavs liv sett en hellig mann. For begge konfesjoner er likevel hans overgivelse avgjørende, at han lar seg drepe for troen. Vitnesbyrdene om helbredelser og mirakler virket videre med i folket.

 I hvilken grad denne fortellingen med alle dens detaljer tåler historikernes kritiske blikk, ja, det er det uenighet om. Men det er samtidig nettopp denne fortellingen som ble fremholdt i samtiden og som kom til å bli definerende for historien om Olav Haraldsson, som gjorde så man snart forstod ham som helgen og som ga ham navnet Olav den hellige.

 I den katolske tradisjonen er helgenkalenderen fortsatt en viktig del av kirkeåret og troslivet, men også denne er justert og endret gjennom historien. Nye helgener kommer til ved nye saligkåringer og kanoniseringer, noen ganske få blir tatt opp i den universelle kalender, adskillig flere i lokale kalendre, og av og til er helgener blitt fjernet fordi historisiteten er diskutabel. Men oftere taes helgener av ulike andre grunner ut av den universelle obligatoriske kalenderen.

I katolsk tradisjon forstås helgener både som enkeltpersoner som kirken har anerkjent som eksempler på hellighet, og som forbedere for de troende. – Det skjelnes mellom tilbedelse av Gud (adoratio) og ære til helgener (veneratio), som forstås som nettopp forbilledlige troende og forbedere.

 I luthersk tradisjon forstås alle troende som hellige, levende og døde, fordi de lever i troen og mottar nåden. Dermed endres den tidligere måte å tenke om helgener som mellommenn og -kvinner mellom oss og Gud. Det presiseres nå fra evangelisk-luthersk side at eneste mellommann mellom Gud og menneske er Jesus Kristus. I Confessio Augustana fra 1530 (CA), det sentrale bekjennelsesskrift for alle lutherske kirker, fremholdes det likevel i artikkel 21 at kirken skal minnes helgenene. Helgenene forsvinner altså ikke, men deres rolle endres. I forsvarsskriftet (Apologien) til CA presiseres det videre at vi skal ære helgenene, og da på tre vis og måter: For det første for å takke Gud for hvordan Gud har brukt helgenene for å vise sin nåde. For det andre for å styrke oss i troen, når vi ser at Guds nåde også gis helgenene som syndige mennesker, ja da kan jeg lettere tro at Guds nåde også gjelder meg. Og for det tredje styrke de troende i deres hverdag, at helgeners liv kan gi inspirasjon til etterfølgelse. Noen felles praksis for å minnes og ære helgenene ble likevel ikke utviklet i de geografiske områdene som ble evangelisk-lutherske. Den tradisjonelle helgenkaleneren ble gjennom de påfølgende århundrene gjerne både justert og redusert, eller også tatt helt ut av bruk.

 Mens lutherdommen anerkjenner helgenene som trosvitner, samtidig som de ikke påkalles som forbedere, så er helgener ikke bare forbilder i katolsk tro, men også forbønnsfellesskapets medlemmer som man kan be om forbønn fra. Vi ser altså at begge perspektiver gir rom for å ære kristne liv, men vektleggingen og funksjonen av helgener varierer mellom dem.

 I dag har ikke Den norske kirke en egen helgenkalender slik Den katolske kirke, samtidig som flere andre evangelisk-lutherske kirker fremdeles praktiserer denne tradisjon. I en stadig mer sekularisert tid er det grunn til å etterlyse nettopp en slik kalender, også for Den norske kirke. Det går om å opprettholde en kristen minnekultur i en tid når kristenarv blir stadig mindre synlig på de kulturelle fellesarenaer, i media og i skolen. Videre går det gjennom konkrete eksempler om å peke på idealer til inspirasjon for hvordan vi kan leve etter Guds vilje. – Et mulig prosjekt frem mot 2030?

Olavsarven

Når det gir mening både for Den katolske og Den norske kirke å fremholde Olav som helgen, er det ikke for hans liv som vikingkonge. Men som eksempel for oss alle om at liv kan endres, helt frem til at han på Stiklestad nettopp gir avkall på volden, kaster våpnene, gir sitt liv for troen. I dette kan vi stå sammen. – Slik kan vi stå sammen om å ære hans minne, til tross for våre forskjeller.

Ulike vektlegninger av historiske kilder og tekster knyttet til Olavs liv, vil gi oss ulike bilder av hans historie. Men vi er ikke avhengige av en entydig fortelling for å fastholde Olav for både kirke og nasjon. For historikerne er enige om at Olav var en sentral brikke i kristningen av landet, at det skjedde et mentalitetsskifte i kjølvannet av Olav og slaget på Stiklestad (jf prof. em. Gro Steinsland). Helgenlegender ble nedtegnet i Passio Olavi og påfølgende pilegrimsvandringer gjorde Nidaros til viktig pilegrimsmål i Nord-Europa. «Hellig Olav» ble mer enn en fortelling om Olav Haraldsson og helgenkongen, ble også en samlebetegnelse på det større mentalitetsskifte som gradvis skjedde, på kristningen av landet. Det handler om vårt felles kulturelle minne, samfunnets kollektive referanser til fortiden, som tilbyr en ramme for tilhørighet, mellommenneskelig forståelse og kulturelt fellesskap. «Hellig Olav» og «Olavsarv» gir mening som samlebetegnelse for kristningen, en prosess som omfattet religion, lovverk, sed og skikk, og som tok lang tid, men hvor også Stiklestad hører med.

Trenger vi Olsok, Olavsarv og «Hellig Olav» i dagens Norge? Vi vil svare ja. Men ikke på en rettlinjet og ukomplisert måte. Som del av Olavsfortellingen mellom den gang og i dag, skal vi også minnes de forskjellige traumatiske konfliktsituasjoner gjennom vitnesbyrd og i fortellinger hvor kirken på ulikt vis har vært deltakende. I Den norske kirkes kontekst kan det vises til det kollektive oppgjør fra 2024 med fornorskningsprosessene hvor Den norske kirke var aktør, forsøkene på å assimilere samer, kvener/norskfinner og skogfinner i det norske samfunnet, samt unnskyldningen overfor de skeive fra 2025 for den skam, skade og smerte kirken gjennom historien har påført homofile og transpersoner. I katolsk sammenheng kan det nevnes pave Johannes Paul IIs beklagelse fra 12. mars 2000 som et uttrykk for kirkens erkjennelse av urett begått i kirkens navn i forbindelske med korstogene, jødeforfølgelser og inkvisisjonen.

Vi holder ikke frem Olav Haraldsson som ideal på alle områder, men vi ærer Olav den helliges minne.