Det står skrevet i evangeliet etter Lukas...
15 En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» 16 Men Jesus sa til ham:
«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. 17 Da tiden for gjestebudet kom, sendte han slaven sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ 18 Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 19 En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 20 Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ 21 Slaven kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til slaven: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ 22 Slaven kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ 23 Da sa herren til slaven: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. 24 For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»
Slik lyder det hellige evangelium.
For et par uker siden var jeg i middag med andre prester fra Oslo Domprosti. Det ble servert sjømatsbuffet. Og der sto jeg. En enkel fyr fra Drammen, som de siste ti åra har bodd på Oslo øst. Som aldri har spist hummer. Som aldri har smakt sjøkreps.
Jeg sto foran det bugnende bordet og visste ikke helt hva alt var, og i alle fall ikke hvordan det skulle spises. Bruker man kniv og gaffel? Hva knekker man opp? Hva spiser man, og hva lar man pent ligge? Så sto jeg der, og så sikkert ut som et spørsmålstegn. Og jeg kjente på noe jeg tror mange kjenner igjen: Følelsen av å være invitert inn i et rom der alle andre følger koder du ikke kan, og så står du der og føler deg liten.
Det gikk fint altså. Ingen lo. Jeg og hun andre fra Drammen, som aldri hadde spist hummer før, fikk hjelp fra en som var oppvokst på Frogner. Men den følelsen jeg fikk, handla ikke om skalldyr eller Oslo øst eller vest. Ikke egentlig. Den handla om noe dypere: Hører jeg til her? Er dette et bord for sånne som meg?
Jeg tror de fleste av oss har stått i en variant som dette. Et selskap der alle andre kjenner spillereglene, et rom der alle har den riktige utdannelsen, kulturen, språket eller klærne, men du ikke har det. Noen av oss har kjent det en gang eller to, mens andre har kjent det hele livet. Følelsen av å være den som ikke egentlig hører hjemme ved bordet. Den som blir forbisett. Den som står i døra og lurer på om invitasjonen virkelig gjaldt meg.
Dagens evangelium, handler om det.
Jesus forteller om et stort gjestebud. En mann har invitert masse folk, og det er fintfolk på gjestelista. Folk med okser, folk som eier jord, folk i posisjon. Folk som er vant til selskap. Når alt er klart sender han slaven sin ut for å hente dem: «Kom, for nå er alt ferdig!»
Og så kom de ikke. Den ene etter den andre melder avbud. En skal se på jordet sitt, en skal prøve øksene sine, en skal gifte seg. De selvskrevne gjestene hadde viktigere ting å gjøre.
Da gjør verten noe ingen forventa. Han avlyser ikke. Han senker ikke ambisjonene. Han sier til tjeneren, «Gå ut på byens gater og tog og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.»
Plutselig er det helt andre mennesker som kommer inn i festsalen. Mennesker som ikke har vært i et sånt rom. Som ikke eier festklær, og som ikke kjenner kodene. De ville kjent på den følelsen jeg kjente på foran sjømatsbuffeen, som dere sikkert og har følt på. Følelsen av å være på en æresplass man ikke hører til ved.
Men fortsatt er det plass, så slaven blir sendt enda lenger ut, på veiene og stiene utenfor bymuren. Og så kommer et lite ord som jeg tror er nøkkelen til hele lignelsen: «Nød folk til å komme inn.» Nød dem. Overtal dem. Hvorfor i all verden må noen overtales til å bli med på fest?
Jo, fordi de ikke tror det kan stemme. De kan ikke tro at de er velkomne.
I et samfunn hvor noen er fattige og noen er rike, hvor vi har kulturelle klasser som deler opp mennesker mellom verdige og uverdige, vil noen stå utenfor og se inn. Derfor må de nødes til å komme inn. Derfor må det sies igjen og igjen: Jo. Deg. Akkurat deg. Det er deg verten vil ha.
Kirken har tatt vare på en gammel helgenfortelling som sier det samme, om St. Laurentius.
På 200 tallet var Laurentius en diakon i Roma. Han hadde ansvar for det kirken eide, og for pengene. Da keiseren begynte å forfølge de kristne, banket makten på hos Laurentius med et krav. Gi alle kirkens skatter til keiseren, til Romerriket. For ryktene sa at kirken satt på store rikdommer. Laurentius sa, at ja, det kan han gjøre, men han trenger noen dager på å samle det sammen.
Så solgte han alt kirken eide. Hver eneste mynt gikk til de fattige, og han samlet dem rundt seg og ga dem alt. Da fristen var ute kom prefekten for å samle det inn, men det var ingen kiste med penger, ikke noe gull igjen. Rundt han sto de fattige, de uføre de blinde og de lamme. Da prefekten spurte om penger sa Laurentius: «Her, er kirkens skatter.»
Makten så de menneskene og så ikke verdi. De så folk uten penger, folk uten posisjon, uten de rette klærne. Men Laurentius så det Gud ser. Kirkens skatter er menneskene, også de som ikke føler seg velkomne.
Fortellingen om Laurentius minner meg sånn om dagens evangelium. De som hentes inn i evangeliet vi hørte, er ikke reservegjester. Poenget er at Gud ikke fyller huset sitt med de oversette fordi det ikke ble nok fine folk. Gud fyller huset sitt med dem fordi de er blant dem Gud regner som dyrebare.
Om litt, inviteres vi til et måltid i nattverden. Og jeg vet at noen kan kjenne på det samme som jeg kjente på ved sjømatbuffeen. Hører jeg egentlig til her? Kan jeg kodene? Tror jeg riktig nok, vet jeg nok om hva som skjer ved alterringen? Har jeg vært her ofte nok? Er dette et bord for sånne som meg?
Men her er forskjellen, og hele evangeliet i et nøtteskall: Ved nattverdsbordet finnes det ingen koder å falle igjennom på. Det finnes ingen redskaper du må kunne håndtere, ingen etikette å trå feil i. Ved Herrens bord trenger du bare gjøre den enkleste bevegelsen som finnes, den de minste barn klarer, den de eldste blant oss klarer, den du klarer uansett hva slags dag du har: Å rekke hendene frem. Så får du.
Før nattverden synger vi «Vi rekker våre hender frem som tomme skåler», og det siste verset er så vakkert at det nesten ikke er til å fatte:
Din nådes skaperverk skal skje, i tomme hender. O Gud, all godhets giver: Kom, ta bolig i vår fattigdom.
For Guds nådeverk skjer i tomme hender. Ikke i hendene som kan alt, vet alt, mestrer alle koder. I de tomme. I dine. Og vi ber ikke Gud flytte inn i det vellykkede ved oss. Vi ber Gud ta bolig i vår fattigdom. Akkurat der hvor du kjenner deg minst, akkurat der du føler du ikke strekker til. Der vil Gud bo.
Og det som legges i hendene dine ved dette måltidet, er ingen trøstepremie for oss som ikke kan kunsten å knekke hummer. Det er Kristus selv. Brødet er hans kropp, gitt for deg. Vinen er hans blod, gitt for deg. Ikke som et symbol. Han er virkelig til stede, og han gir seg selv helt og fullt til akkurat deg. Verten kommer deg i møte, helt ut dit du står.
Så hør det tydelig før vi går til bordet: Du er ønsket her. Ikke når du har lært kodene. Ikke når du føler deg hjemme i rommet. Nå. Som den du er, med de hendene du har. Det står en plass klar, når alt er ferdig.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.