Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 2. kapittel:
Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. 2 Også Jesus og disiplene hans var innbudt. 3 Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» 4 «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» 5 Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.» 6 Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. 7 «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. 8 «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 9 Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen 10 og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.» 11 Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.
Slik lyder det hellige evangelium.
Jeg tror ikke noen av oss har opplevd at vann blir til vin, har vi vel…?! Men også vi har blitt overrasket. Vi har alle opplevelser av å bli overrasket over at det vi så, hørte, følte, berørte eller smakte – at det viste seg å være annerledes eller noe annet.
Dagens evangelietekst, bryllupet i Kana, hvor Jesus gjør vann til vin, er blant de mest kjente fortellingene i Bibelen. Det er det første tegn Jesus gjør, hørte vi, første gang han står frem for folket.
Men hvordan er det nå Jesus står frem? Han handler, nærmest litt motvillig, det hører vi, samtidig som han jo handler på en måte som gjør ham usynlig i det videre hendelsesforløp. Han gjør det som i evangeliet kalles «tegn», og det er disse tegnene han setter i sentrum og vil ha fokus på, ikke seg selv som person. – Og alle undrer og gleder seg! «Da ropte han, kjøkemesteren, på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.» Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.», hørte vi.
Seks vannkar a 2 eller 3 anker, som det står, det er anslagsvis 600 liter vin i en liten landsby hvor man tror det knapt bodde noen få hundre mennesker. Man kan jo lett tenke at forfatteren av evangeliet kanskje ikke kjente til disse målene, hvor stort volum et anker var, og at mengdebeskrivelsen er feil eller en misforståelse. Men da har man jo ikke grepet selve poenget. Poenget er ganske enkelt og vanskelig å fatte på samme tid, at mengden vin nettopp er uendelig stor. – Dette er bryllupsfesten som nå begynner og som ikke har noen ende.
* * * * *
Slik Jesu liv beskrives i evangeliene, er måltidene gjennomgående de stedene hvor Guds gjestfrihet kommer klarest til uttrykk. I måltidet feires fellesskapet. Her får gleden rom. Det var ikke tilfeldig at Jesus valgte et bryllup som stedet for sitt først under, slik vi hører i dagens evangelium? Det var ikke tilfeldig at han samlet disiplene til et måltid like før han døde, på skjærtorsdag. Når han møtte dem igjen ved Tiberiassjøen etter oppstandelsen, så forberedte han et enkelt måltid med brød og fisk (Joh 21,4-14)? Det var heller ikke tilfeldig at de to som var på vandring til Emmaus, at det var da de samlet seg om måltidet, at de gjenkjente den oppstandne (Luk 24,13-35).
Ved å ta inn og sette seg til bords, ga Jesus uttrykk for at de han her møtte ikke lenger var fremmede, men venner og søsken. Tollere og syndere. Han påberopte seg Guds gjestfrihet. Måltidet ble et rom hvor utenforskap og skam mistet sin kraft. Varmen og vennskapet virket, kuede blikk våget å se opp, trassige ansikt og miner ble myke. Her var en mester som tørket tårer og ga den skamfulle hvile og trygghet. For om det var sant at han kom fra Gud, ja så var jo også de nå Guds venner… De hadde hørt rykter, profetiene om Guds salige fest med «fete retter og gammel klaret vin», men hadde aldri tenkt at det gjaldt dem. Så ble de selv berørt av gjestfriheten og fikk et glimt av den kommende verdens glede da Gud skal «gjøre et gjestebud for alle folk» (jf. Jesaja 25,6).
Bryllupet i Kana, det er bryllupsfesten som nå begynner og som ikke har noen ende. «Kom, for alt er ferdig», sier presten når nattverdmåltidet begynner. Tiden og rommet åpner seg. Også vi blir med i det store fellesskapet av mennesker som tar imot Guds rause invitasjon. Sammen med disiplene og troende gjennom alle tider. Sammen med de andre tollerne og synderne Jesus inviterte til sine feiringer. I måltidet foregripes Guds store gjestebud for alle folkeslag, der han selv skal tørke bort hver tåre fra våre øyne, hvor døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.
* * * * *
Jeg tror ikke noen av oss har opplevd at vann blir til vin…?! Men vi har blitt overrasket. Vi har alle blitt overrasket over at det vi så, hørte, følte, berørte eller smakte – viste seg å være noe annet. Noen ganger har vi nok blitt overrasket på en negativ måte, men også motsatt: At vi har opplevd en positiv opplevelse av noe mer, av overskridelse.
Slik skal også vi øve oss i å tyde tegnene: Der du opplever positiv overskridelse, et positivt mer – la det peke frem mot Gudsrikets komme. La gleden og den sanselige saligheten du kan oppleve i et godt måltid med andre mennesker, få peke mot det fellesskap som engang venter. Øv det i å tyde alle tegnene på Guds nærvær og Guds fremtid i din hverdag!
Martin Luther kan være et godt eksempel for oss. I en preken fra 1522 forsøker han å peke på slike rike sanselig opplevelse som for oss kan være uttrykk for Gud, for hvem Gud er. Han bruker den glødende bakerovnen som varmer og dufter så godt, som bilde og sier om Gud:
«Slik bakerovn gløder, slik er Gud, full av kjærlighet – en kjærlighet som strekker seg fra jorden og helt opp til himmelen!» («Gott ist ein glühender Backofen voller Liebe, der da reichet von der Erde bis an den Himmel.»)
Personlig tenker jeg at det skal godt gjøres å finne et mer rikt og sanselig bilde for den Gud vi lærer å kjenne i Jesus Kristus.
Helt til slutt: Det er vår kristne tro, som i fortellingen om bryllupet i Kana, at den beste vinen faktisk kommer til slutt. Alle Jesu tegn i evangeliene peker frem mot påskens fortellinger om korset og den tomme grav. Håpet og troen som fødes i oss i møte med Jesus-fortellingene, bærer i seg et håp om at jorden en dag skal forvandles og fornyes, der i Guds fremtid, hvor Gud skal være alt i alle. Og vi, vi skal være gudsrikets arbeidere – vi skal få holde bryllupsfesten ved like.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.