Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 5. kapittel:
En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. 2 Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garna. 3 Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. 4 Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garna til fangst.» 5 «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garna.» 6 Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garna holdt på å revne. 7 De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. 8 Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» 9 For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. 10 På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» 11 Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.. (Lukas 5,1–11.)
Slik lyder Herrens ord.
De var yrkesfiskere, profesjonelle i sitt fag. De hadde fisket hele natten – en lang, lang natt – og ikke lyktes. Så kommer en og ber dem gjøre noe som bare ikke gir mening, å kaste ut midt på dagen – når dagslyset gjør så fiskene gjerne gjemmer seg og mange fisker sover. Og resultatet er ubeskrivelig, bortenfor det man kan forklare og forstå... Peter bare kaster seg ned der i båten og sier: Gå fra meg, for jeg er en syndig mann.
De bare forlater alt og følger Ham. De har sett inn i noe annerledes, noe så uendelig stort, noe hellig, og de opplever seg kallet. Alt annet er plutselig sekundært, eller uvesentlig. En historie med klart mytisk preg – ser vi her en struktur for opplevelse av det hellige, å kalles til sant og helt liv, Gud-villet liv? De bare forlater alt og følger Ham – kallet til et annet liv.
På denne 6. søndag i treenighetstiden, markerer vi «aposteldagen». De eldste kilder vi har som omtaler denne minnedagen er fra år 258, bare 7 år etter at keiser Decius var død, han som stod for noen av de kraftigste kristendomsforfølgelsene i Romerriket. Mange ga sitt liv for troen, verken kunne eller ville gi slipp på håpet og troen som banket i hjertene deres. På aposteldagen er det Peter og Paulus som særlig holdes frem og minnes, de to apostler som ifølge tradisjonen ble henrettet for sin tro i Roma, som martyrer, i år 64. – Fargen i dag er rød, det er martyrfargen.
Gjennom kirkens lange historie, så har den underlige fortellingen om Peters fiskefangst vært knyttet til Aposteldagen. Tilsvarende også historien om Abrahams kall og velsignelse, som vi også hørte lest i dag.
Fra historien om Abraham hører vi i dagens lesetekst om kall, velsignelse, og løfte. Jeg tror det oppleves utfordrende for de fleste av oss å høre ordene som her sies til Abraham om et lovet land (jf. 1. Mosebok 12,1–4). I dag erfarer vi at dette språket og dette løftet, jo brukes til å legitimere urett overfor andre mennesker i Israel-Palestina-konflikten – en konflikt som jo har mange sider. Gamle tekster som ble skrevet i tid av fangenskap og eksil, i Egypt og Babylon, tekster som uttrykker håp om frihet og rettferdighet, kan altså også brukes til undertrykkelse, på måter som sterkt utfordrer alle våre prinsipper om menneskeverd, og Jesu ord om å elske sin neste som seg selv.
* * * * *
De «forlot alt og fulgte ham», hørte vi. Er det det også vi kalles til, er det det som er det sanne liv, den høyeste livsform, det sanne og egentlige kall, å forlate alt og følge Ham, for å leve med Ham, som Ham?
Som sagt er de eldste kilder vi har til «aposteldagen» i kirkens historie, fra midt på 200-tallet. Nøyaktig 100 år senere, midt på 300-tallet, skrives en fortelling som kommer til å prege kristenheten siden. Det er fortellingen om Den hellige Antonius, teksten er Vita Antonii, Antonius sitt liv.
Fortellingen går slik: Antonius er på vei hjem fra kirke, og nå hører han Guds røst fortelle ham at han skal forlate alt og følge Ham – forlate alt og gå ut i ødemarken. Slik Abraham hadde hørt Guds røst da han ble kalt til å forlate sitt hjemland der i Ur i Kaldea, du husker kanskje fra historien om Abraham i Det gamle testamentet, for å gå til det land Herren Gud ville vise ham. Slik hører nå altså Antonius at Guds røst kaller ham. Han opplever at han kalles til å være en sann Kristi disippel, forlate alt og følge Kristus. Helt konkret: Å være en sann Kristi disippel, å være kallet, ja det betød å forlate hjemmet, far og mor, kone og barn og alt der hjemme. Tegnet på sant disippelskap var adskillelse fra verden. Kun den som opplever og følger dette kallet, er rettelig kallet, har et «kall» fra Gud, tenkte man.
Det er nå på denne tid at munkevesenet vokser frem. Det institusjonaliseres et skille i forståelsen av hvordan menneskelivet kan leves.
På det ene og lavere plan, kan livet leves i ekteskap, med familie og barn, med eiendom og verdslig arbeid. På det annet og høyere plan, handler det om å leve et liv som er befridd fra alle jordiske og materielle lenker. De «forlot alt og fulgte ham», hørte vi. Var vel Jesus gift, hadde samliv, hadde barn, nei ingen ting taler om det. Hadde Jesus eiendom eller materiell rikdom, nei, ingen ting taler for det heller. Oppskriften tenkte man altså at var gitt, slik skal vi som er kalt leve, uten personlig eiendom, adskilt fra verden, i seksuell avholdenhet.
Det er først med mystikken i høymiddelalder mer enn 1000 år senere, og så med Martin Luther og reformasjonen, at denne forståelsen av Guds kall og det hellige liv radikalt endres.
For nå forstås snart Guds røst og Guds kall annerledes og uavhengig av monastisk fromhet, av munkevesenet. Guds røst og Guds kall er noe vi alle kan føle i vårt indre og hører i vår hverdag, tenkte man nå. All den nød du møter i din hverdag, alle de reelle behov mennesker har for å leve, ja, det er Guds kall til deg, sier Luther, kall til å tjene. Guds kall er ikke å gå ut av verden, adskillelse, men å gå inn i, ta ansvar i verden. Og det preget språket, fortsatt så er ordet på tysk for arbeid, ja det er «Beruf», som nettopp kommer fra ordet «Ruf», rop eller kall på norsk. Det er fra Luther. Vi er alle kallet av Gud, ropt på av Gud selv til tjeneste av medmennesket.
* * * * *
I disse spørsmålene ser vi at de kristne konfesjonene fortsatt tenker ulikt. I en protestantisk tradisjon som har preget Nord-Europa, er vi alle kalt. Det å være kalt er ikke noe som tilhører en høyere religiøs stand. I en protestantisk tradisjon er det ulike kall, men det er ikke slik at å være prest eller klokker er å leve et høyere eller sannere liv enn å være lege, snekker eller butikkmedarbeider. Nei, det går om ulike oppgaver, ulike kall som alle skal fremme livet og kjærligheten, Guds vilje.
I dag, på aposteldagen i kirken, skal vi særlig få glede oss over at Gud kaller mennesker til kirkelig tjeneste, til på særlig måte å formidle evangeliet til håp og liv i menneskers hverdag. Og vi skal takke for at Gud selv fremdeles kaller mennesker til denne tjenesten.
Har vi da mistet Abrahams-idealet? Nei, men det forbilledlige ved Abraham forstås ikke lenger som det å gjenta det Abraham gjorde, altså det å forlate sitt hjemland og sin familie, men i den tro Abraham viste. Slik Abraham trodde Guds løfte, så skal også vi tro det Guds løfte som rekkes oss, som ble gitt Cleo i hennes dåp i dag, og som vi alle fikk i vår dåp og som rekkes og i evangeliets ord og i nattverdens sakrament. Guds løfte om evig ivaretagelse av våre liv – at Gud ikke vil slippe deg, men alltid holde deg fast, uansett hva som rammer deg av opp- og nedturer gjennom livet. At Gud selv vil holde deg fast også over tidens grense, også gjennom døden. Som Abraham trodde Gud, skal også vi sette vårt håp til Guds løfte gitt til oss!
På aposteldagen oppfordres vi også alle, som apostlene, til å bære frem vitnesbyrdet om Guds løfte, håpet om Guds fremtid. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre i så måte, er å dele med andre hva Jesus-troen betyr for oss. Hvordan troen gir oss retning i møte med alle valgene i hverdagen, gir oss forankring i møte med uro – og gir oss trygghet og holder oss fast i møte med kaos og død. På aposteldagen minnes vi om at også vi er kalt til å være Gudsrikets tjenere.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.