Over 500 menneske hadde tatt turen til Molde domkirke denne dagen. Representantar frå det offesielle Noreg tok del, blant anna ein representant frå Statsforvaltaren, politimeisteren i Møre og Romsdal, leiarane for HV11 og Sivilforsvaret og fylkesordførar. Det var og stortingsrepresentantar frå Møre benken og ordførar frå heile fylke som møtte til sørgegudstenesta, samt representantar frå andre trus- og livssynssamfunn.
Frå Domkyrkja tok domprosten og prestane del saman med frivillige. Domkantorane og Domkantoriet bidrog musikalsk, i tillegg til Geir Heggdal på fiolin og Ole Andreas Silseth på song.
Representant frå Statsforvaltaren Linda Aram, fylkesordfører Anders Riise og leiar for HV11 Are Bakkhaug kom med kvar si helsing.
Under kan du sjå agendaen for gudstenesten og bilder.
Her kan du lese biskopens preike:
Når det kjente og kjære blir borte, når den kjente og kjære Kongen vår gjennom 35 år, har gått ut av tiden, samles vi her i dyp sorg og stor takknemlighet.
Takknemlige for det som var; for den han var for oss og for landet vårt. Takknemlige for at han ga «Alt for Norge» livet ut og i sorg over at hans tid som vår Konge, er over.
Minnene har strømmet på, og mye har blitt løftet fram i ulike media og tegner det store, felles bildet hvor stadig nye biter legges til.
Vi her i Møre og Romsdal har hatt det privilegiet at vår kjære, nå avdøde konge, har reist på kryss og tvers i fylket vårt både privat og i embets medfør. Betydningen av Kongens besøk hit til Nordvestlandet etter den voldsomme orkanens herjinger 1. januar 1992, har blitt trukket fram. Et besøk hvor han var kledd etter forholdene med gummistøvler og boblejakke. Det er sagt at det var på dette besøket - drøye halvåret etter at han ble signet til sin kongegjerning - at han ble kronet til konge; han som aldri satte kongekronen på hodet sitt.
Han kjente stedene våre, forholdene vi lever under, og hans så oss alle sammen. Og det er nettopp fordi han gjorde det - og fikk bety så mye for oss på så mange områder - at takknemligheten er veldig stor og sorgen kommer veldig nær. Vi sørger fordi vi har mistet. Vi sørger sammen med den kongelige familie. Vi sørger over ham vi har mistet.
Med flagget til topps har vi gledet oss og feiret. Med flagget på halv stang, sørger vi og gråter.
I dag har vi tatt fram kjente og kjære ord fra bibelen. Ord vi kan kjenne oss igjen i. Ord som har båret generasjonene før oss. Ord som bærer i dag. Ord vi får ta med oss videre. Ord om kjærlighetens uovervinnelige kraft. Den som aldri tar slutt. Ord om skaperverkets storhet og Skaperens omsorg for hver og en av oss.
«Eg lyfter auga mine til fjella. Kvar kjem mi hjelp ifrå? Mi hjelp kjem frå Herren, som har skapt himmel og jord.»
Dette er tusenårige erfaringer i møte med en usikker framtid. Når spørsmålene er flere enn svarene, og tyngden av dem ikke er til å bære, da «løfter Jeg mine øyne mot fjellene» i en ordløs bønn.
Her vi er, omgitt av fjell, er vi mange som har gjort det samme. Mange som har erfart hvordan vinder herjer mens lyset på fjellene stadig skifter, forsvinner helt, vitner om at natten kommer, før det varsler en ny dag. «Mi hjelp kjem frå Herren.» Som Kong Harald selv sa: «Jeg er glad for kraften i de foldede hender.»
«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.», sa Jesus.
«Det gir trøst og styrke at så mange sørger sammen med oss.», sa kong Haakon i talen sin til oss alle i går.
Vi mennesker er forskjellige, og vi opplever trøst på ulike måter. For noen er det uvant å komme til en kirke, for andre er kirken ofte et sted å søke tilflukt på leting etter trøst, fellesskap og trygghet. Et sted å tenne lys. Stedet å hente lys.
Sorgen gjør noe med oss. Vi gråter stille eller høylytt, blir slitne og kraftesløse. Vi ser bakover. Minner dukker opp. Følelsene tar oss. Vi kan kjenne oss uendelig triste, sårbare og forlatt. Her er det rom for oss akkurat sånn vi har det. Her rommes sorgen. Her er vi ikke alene. Her minnes vi om at vi ikke er forlatt.
I nøden er Gud nærmest.
I mørket er Gud.
I dypet er Gud.
Det er ikke noe sted vi beveger oss hvor Gud ikke møter oss med en åpen favn,
Om vi ikke ser Gud, ser Gud oss.
Kanskje er dette noe av inspirasjonen til bildene på veggene i Pavens lille audiensrom. Rett over stolen hans henger billedveven som viser trøsten og tryggheten i et favntak midt i alt som sirklet rundt; midt i stormen.
Da jeg tok fram det bildet etter at den rause, hjertevarme folkekongen vår var død, tenkte jeg på den arven han har gitt oss gjennom sin mest siterte tale: «Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre - på tillit, fellesskap og raushet. (At vi skal kjenne på at vi, på tross av all vår ulikhet, er ett folk. At Norge er ett.)»
Både en pave og en konge representerer noe som er langt større enn seg selv. Noe vi kan støtte oss på og bygge livet på. De holder fram verdier som binder oss sammen og setter oss inn i en større sammenheng. En sammenheng der vi er uendelig verdifulle og elsket – akkurat sånn vi er. Elsket av Gud.
«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.», sa Jesus. Det ligger trøst i å bli tatt imot med en åpen favn.
«Så blir dei verande desse tre: tru, von og kjærleik. Og størst av dei er kjærleiken.»
«Herren skal vara din utgang og din inngang frå no og til evig tid.»
Molde domkirke vil fortsatt vere open for signering av kondolanseprotokoll kvar dag mellom kl.0800 og kl.2000 fram til Kong Haralds gravdferd 9.september. Når kyrkja er i bruk, vil protokollen vere tilgjengeleg i kapellet som ligg i Øvre veg i forlenging av kyrkja.
Bilder frå sørgegudsteneste i Molde domkirke.
