Tekst: Evangeliet etter Lukas 15,11–32
—
Jeg kjenner to som er forelsket i hverandre. Men de vet ikke om hverandres følelser. De sier begge to: Jeg holder ikke ut å kunne bli ledd av hvis jeg forteller om følelsene mine. Så de treffes av og til, drikker seg til mot og ligger sammen. Neste morgen går de hvert til sitt og tror den andre ikke egentlig bryr seg.
«Så går det uker uten at jeg hører noe, før vi tilfeldigvis møtes igjen.»
- Men har du latt høre fra deg? spør jeg.
«Nei, jeg vil ikke mase.»
Midt i det mest intime, blir to mennesker ensomme fordi de ikke klarer å stole på hverandre. Man skulle tro det er helt unødvendig. Men det er dessverre ganske vanlig. Å søke vennskap og kjærlighet er tross alt å måtte vise sårbarhet.
Det starter allerede i barnehagen, med 4-åringen som kommer hjem og forteller om en annen gutt: «Det hadde vært fint å få være bestevennen hans.» Kanskje han også har lyst til at dere skal bli bestevenner? «Jeg vet ikke.»
Men så var det denne mannen i Lukas-teksten som hadde to sønner. Den yngste var rastløs. Han ba om sin del av arven og dro. Langt, langt hjemmefra brukte han opp alle pengene, og endte opp som en angrende grisepasser. Samtidig satt faren hjemme og kunne ikke glemme ham.
Rykter om yngstesønnen hadde åpenbart nådd familien, og man kunne tro at faren var rasende. Storebroren var det i alle fall. Men da yngstemann bestemte seg for å vende hjem, full av anger og med bøyd hode, sto faren klar med åpne armer.
Han hadde vært redd sønnen ville bli borte for alltid. Like redd hadde sønnen vært for at forholdet til faren var ødelagt for alltid. De var redde begge to; faren for at sønnen ikke ville vende hjem, og sønnen for at porten ville være stengt.
Storebror roper ut at lillebror har satt alt over styr og sløst bort arven sin «sammen med horer.» Det er sterke ord. Jeg tror at storebroren har gått med disse følelsene lenge. Helt fra den dagen lillebror dro og lot ham være alene igjen med ansvar for familien og gården.
Han har tenkt på broren, ikke med savn, men med bebreidelse. Tenk at han bare dro. Og så kom rapportene langveisfra, om at arven ikke ble investert, men sløst bort.
Årets tema på Oslo Pride er «Alt er LOVE» Min umiddelbare respons da jeg hørte det, var at det er løgn. Man tar bort en E og det blir «alt er lov.» Eller man lar E stå og det blir «alt er kjærlighet.»
Men alt er ikke lov, og alt er ikke love, ei heller når vi samles på pride-festival. Å elske er en menneskerett, sier Amnesty. Mange ting som ikke er lov, burde vært lov. Dette står skeive midt oppi.
For det første er det steder i verden der man fortsatt straffes med fengsel, tortur eller til og med døden hvis man elsker noen eller står fram og viser andre hvem man er.
Og her i Norge opplever fremdeles mange skeive ulike former for diskriminering eller opplever å bli straffet eller forlatt av sine nærmeste.
Det er den ene siden av det. Men for det andre: Alt skal ikke være lov. Det skal ikke være lov til å krenke i kjærlighetens navn, hverken den ene eller andre veien. Det skal ikke være lov til å påberope seg å forvalte Guds kjærlighet, hvis man begår åndelige overgrep mot dem som føler annerledes.
Men et annet tema for oss, er det å bli utsatt for andres grenseløse seksualitet. I miljøer der seksualitet og skeiv kjærlighet er tabu, mangler man ofte et språk for hva som er lov og hva som ikke er lov.
Mange av oss kjenner noen som har vært utsatt for overgrep i kjærlighetens navn, og mange av oss har selv opplevd å bli krenket på denne måten. Men mange av oss har også vært den som krenker andre – den som dreper tillit og kjærlighet hos sin neste, og samtidig for seg selv.
Den eldste sønnen som blir rasende på lillebror, står fram i teksten som en som ikke vil la seg krenke. «Dette er meningsløst!» tror jeg at han gjerne vil rope. Det er ikke forbudt å være dum. Det er ikke forbudt å bli fattig og hjemløs.
Men det storebrorens anklage fokuserer på, er dette at lillebror har sløst bort pengene sine sammen med horer. Sammen med kjøpte venner.
Han brukte opp pengene på noen som ikke ga ham noe igjen. Noen som ikke tilbød kjærlighet eller vennskap, men som forlot ham så fort pengene tok slutt. Storebroren argumenterer: «Jeg har ikke engang fått et kje for å holde fest med vennene mine.»
Han har lykkes i å ha folk rundt seg som ikke bryr seg om penger, men som holder sammen fordi de er glad i hverandre. Derfor har han aldri bedt faren om noe kje, for han har ikke trengt det.
Etter å ha lagt merke til denne detaljen, synes jeg fortellingen om den yngste sønnen blir ekstra trist. Han går virkelig hjemover med ingenting, annet enn skammen og ensomheten. Han har et hjem å gå mot – men arven var jo borte for alltid.
Skam og ensomhet får oss til å gjøre dumme ting. Det får oss til å skade både oss selv og andre. Det får oss til å gjøre ting som ikke burde vært lov, og det er så langt fra love som man kan komme.
Du oppdager ikke kjærligheten før du våger å tro at den finnes. Jeg tenker mye på de to jeg kjenner; hvor langt vil det gå før en av dem tør å fortelle om sine følelser for den andre? Eller vil dette som kan bli varig og vakkert, langsomt brenne ut til minner om noe som begge tror ikke er viktig?
Kjærligheten har en fiende i tvilen – tvilen på at du er god nok, tvilen på at du er verdt å elske.
I denne lignelsen som Jesus fortalte, lærer vi ofte at poenget er at faren er et bilde på Gud. Hvem er så denne guden? Det er en gud som stoler på oss, og som gråter når vi ikke viste oss tilliten verdig. Det er en gud som prøver å holde oss sammen og geleide oss inn i fellesskapet hvor vi hører hjemme.
I møtet mellom faren og yngstesønnen er det ingen uttalt tilgivelse. Det er bare kjærlighet. For faren ser at alt sønnen trenger, er nettopp dette. En god klem og et sted å høre til. Han spurte ikke, han svarte ikke, han «kastet seg om halsen på ham og kysset ham.» Uroen han hadde båret på så lenge, ble snudd til stolthet og glede.
Det var først romling i magen som fikk yngstemann til å starte på den lange veien hjem. Men så møtte han der i tillegg det han hadde savnet, og det han på hjemveien trodde at han ikke fortjente.
I vår redsel for ensomhet kan vi risikere å gjøre oss selv mer ensomme enn nødvendig. La oss se på storebroren. Han vil ikke gå inn på festen. Han spiller seg selv ut på sidelinja.
Fortelleren, Lukas, lar det henge i lufta om storebroren tar imot invitasjonen. Den avslutter med at faren, som har stelt i stand for yngstesønnen, ber den eldste om å bli med inn til de andre.
Jeg vet ikke hva han valgte til slutt. Men jeg tror han vegret seg fordi han ble usikker på om faren hadde nok kjærlighet til dem begge. Han mistet tilliten til seg selv og ble usikker på sin egen verdi. Han ble usikker på hvordan de andre ville se på ham hvis han satte seg ved bordet.
«Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt,» sier faren. Jeg håper sønnen klarte å tro det.
Jeg håper de forelskede jeg kjenner, tør å åpne seg for hverandre.
Jeg håper at all kjærlighet kan få være gjengjeldt kjærlighet. Så ære være Jesus Kristus, vår frigjører, som selv har vist oss hvordan kjærligheten kan være sterkere enn døden.