Fredag 19. mars 2026 åpnet Kirkemøtet i Den norske kirke. Tema for årets kirkemøte, og for leders tale, er en målesetningene i folkekirkens strategi:
«Kirken er der livet leves».
I talen sa han blant annet: – Midt i verden. Midt i gleden, midt i sorgen. Midt i det gode, midt i det vonde. Med sine spir peker kirkebyggene oppover, mot Gud, vår himmelske far, han som det heter i en sang, «har den hele vide verden i sin hånd». Kirkens kall er å være bærer av håpet, håpet om at livet seirer over døden, lyset over mørket og kjærligheten over hatet. Mer enn noe trenger mennesker i dag håp. Unge som gamle, sa han i talen.
I åpningstalen reflekterer kirkerådsleder Hegstad over hvordan Den norske kirke er til stede der livet livet leves. Hegstad pekte på kirkens rolle som møteplass, støtte og håpsbærer for i hele landet. Samtidig peker han på folkekirkens oppgaver og muligheter i tiden framover.
Les Kirkerådslederens tale ved Kirkemøtets åpning her
Talen må sjekkes mot framføring.
Kjære kirkemøte, kjære gjester!
«Kirken er der livet leves.» Det er en av tre mål i strategien til Den norske kirke og temaet for årets kirkemøte. Men det er mer enn det: «kirken er der livet leves» er også en beskrivelse av hvordan det faktisk er. For Den norske kirke er faktisk til stede overalt i landet vårt. I alle landets kommuner, i 1141 menigheter. På sykehus og sykehjem, i Forsvaret, i fengslene og på skoler og studiesteder.
«Kirken er der livet leves.» Synlig gjennom 1600 kirkebygg. Noen av dem plassert midt i trafikken, der folk ferdes. Andre ligger mer avsides, på holmer og bakketopper – der trafikken til lands og til vanns gikk tidligere, men som fortsatt er viktige for menighet og lokalsamfunn. Ikke minst fordi mange av kirkene formidler de lange linjene i vår historie, og sier noe viktig om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Om hvordan livet som leves i dag, henger sammen med livet som ble levd i tidligere tider.
Nylig ble årets tildelinger fra Kirkebevaringsfondet offentliggjort. Fondet er et viktig redskap for å bevare verdifulle kirker for ettertiden. To av vinnerne i årets tildeling er våre to trefoldighetskirker – Trefoldighetskirken i Arendal, ragende over sørlandsbyens sentrum; og Trefoldighetskirken i Oslo, kloss på det gjenoppbygde regjeringskvartalet – selve maktsentrumet i landet vårt. I tillegg til de to vil 206 andre kirker over hele landet motta tilskudd i år, av en pott på nærmere 500 millioner kroner.
«Kirken er der livet leves.» Kirken er naturligvis mer enn bygninger – først og fremst er den mennesker. Kirken er kirkens medlemmer, dens ansatte, dens frivillige. I Norge er 61 prosent av befolkningen medlemmer av Den norske kirke, noe som utgjør mer enn 3,4 millioner mennesker. Om lag 7 000 av disse er ansatte i kirken, og over 80 000 gjør en frivillig innsats.
«Kirken er der livet leves.» I hverdag og fest. Når livet er på det jevne og ved de store overganger. I 2025 ble 28 000 døpt, 33 000 konfirmert, 7 000 viet, 36 000 gravlagt i Den norske kirke. Og tiltak som drop-in-dåp og drop-in-bryllup har bidratt til å gjøre terskelen lavere. Mens de fleste fortsatt blir døpt som barn, ser vi et økende antall dåp blant ungdom og voksne.
Gudstjenester samler fortsatt mange, ja antall besøk var i fjor det dobbelte av antallet som deltok på en fotballkamp i eliteserien eller OBOS-ligaen. Samtidig er kirken mye mer enn det som foregår på søndag – også hverdagskirken står sterkt. Mange kirker er fulle av liv uken igjennom, med babysang, kor for mennesker i alle aldre, tiltak for barn og unge, hverdagsmiddager, konserter – og mye mer. Alt sammen gratis eller til en lav pris.
«Kirken er der livet leves.» Også når livet er vanskelig. For livet er vanskelig for mange. Den norske kirkes medlemsundersøkelse som ble gjennomført i fjor, viser at mange opplever at kirken kan være et sted når livet blir krevende. Om lag hvert tredje medlem sier de “ville vurdert å gå i en kirke hvis de står overfor noe vanskelig”. 73 prosent mener at det å ha en tro kan være til hjelp i vanskelige tider og 36 prosent er enige i at “kirken skaper håp for meg i en urolig verden”. Mer enn åtte av ti mener at Den norske kirke er en viktig møteplass ved kriser og ulykker.
Livet kan være vanskelig for den enkelte, men også som samfunn står vi overfor utfordrende tider. Da gjelder det å være forberedt på det som måtte komme, til å ha en grunnleggende beredskap. Ikke uten grunn har regjeringen utpekt 2026 til totalforsvarsåret, der samfunnets samlede motstandskraft og beredskap skal stå i fokus. I dette arbeidet spiller også sivilsamfunnet en avgjørende rolle. Den norske kirke, men også andre tros- og livssynssamfunn, er grunnleggende for samfunnets eksistensielle beredskap.
Dette ble ikke minst uttrykt av en samlet Justiskomité på Stortinget i deres innstilling til regjeringens Totalberedskapsmelding i fjor.
«Erfaring fra tidligere kriser har også vist betydningen som Den norske kirke har hatt som samlingspunkt for mange innbyggere uavhengig av religion, samt ulike tros- og livssynssamfunnsbetydning for sine medlemmer. I krisesituasjoner er de mange kirkene og forsamlingshusene rundt om i hele Norge en viktig infrastruktur som må tas vare på. Den norske kirke har også en viktig psykososial funksjon ved å kunne bidra med støtte, sjelesorg, åpne kirker, sørgegudstjenester og andre markeringer i samarbeid med det offentlige, og som en brobygger til andre tros- og livssynssamfunn. Som en grunnleggende og landsdekkende institusjon i samfunnet har derfor Den norske kirke en viktig rolle i beredskapen.»
Samtidig understreker komiteen «at også andre tros- og livssynsorganisasjoner spiller en viktig og kompletterende rolle inn i dette beredskapssegmentet» (Innst. 242 S – 2024-2025, s. 12).
Skal beredskapen fungere i krisetid, er det viktig at de ulike aktørene kjenner hverandre før det smeller. Rundt omkring i kirken har man derfor særlig det siste året vært opptatt av å etablere og formalisere samarbeid. I Indre Østfold og i Follo har kirken og kommunen utviklet og signert avtaler om beredskap, skole og barnehage, og helse.
I Trøndelag ble det i fjor inngått en samarbeidsavtale om totalberedskap med Ørland flystasjon. Og tidligere denne måneden ble det signert en samarbeidsavtale mellom Møre bispedømme og Møre og Fjordane Heimevernsdistrikt. Avtalene er eksempler på hvordan totalforsvaret i Norge må bygge på samvirke mellom militære og sivile aktører. Både Forsvaret og Den norske kirke er landsdekkende organisasjoner med dype røtter i lokalsamfunnene – og begge har ansvar som strekker seg inn i fred, krise og krig.
«Kirken er der livet leves.» Også når livet er vanskelig. I det siste har det særlig vært oppmerksomhet omkring hvordan det er å være ung i dag, og at det byr på særlige utfordringer. Å orientere seg i en konfliktfylt verden og en polarisert offentlighet. Uten den samme troen på framgangen som preget generasjonene foran. Utenforskap og psykisk uhelse.
I en slik situasjon ser vi at mange unge søker til kirken. Vi har sett det på innmeldingstallene, og også i fjor økte antall unge som meldte seg inn i Den norske kirke. Flere unge blir døpt, og det fortelles om økt tilstrømming av unge i gudstjenester og kirkelige arrangementer mange steder. Kristne barne- og ungdomsorganisasjoner rapporterer om stigende medlemstall. Tradisjonelle verdier og forankring i noe som er mer varig enn tidens trender, har åpenbart større appell enn på lenge. I fjorårets medlemsundersøkelse svarte hele 33 prosent av 15-29-åringene at de ønsker å lære mer om kristen tro.
Utfordringen til kirken er hvordan vi møter denne økende interessen. Er kirken et blivende sted, eller blir interessen avløst av skuffelse? Er vi villig til å tenke nytt om prioriteringer og arbeidsformer? Mitt inntrykk er at unge mennesker i sitt møte med kirken ikke søker lettvint underholdning, men innhold og substans. Noe som kan bidra til forankring og mening, men også til retning og forpliktelse. Og her har jo kirken det aller beste å tilby – når vi tør frimodig å by på det. Et budskap som har formet vårt land og vår kultur på så mange måter de siste tusen år, som handler om hva som er rett og godt, men som også er et budskap om nåde og tilgivelse, om at man er elsket som man er, om ubetinget aksept og om nye muligheter. Om en Gud som er en nådig Gud, om Jesus som går med oss og om Ånden som leder oss.
Kirkemøtet ba i fjor om at unge og unge voksne skulle prioriteres i budsjettet for 2026, og Kirkerådet fulgte dette opp gjennom sitt budsjettvedtak i desember. Jeg ser med tilfredshet på at prosjekter for unge voksne vokser fram mange steder i landet, i tillegg til de tiltakene som allerede eksisterer.
I dette arbeidet må vi ta inn over oss at vi lever i en tid der vi ikke kan regne med at det finnes en grunnleggende kunnskap om Bibelen og kristen tro i befolkningen. Heller ikke hos unge mennesker. Da er det enda viktigere enn før at vi bruker enhver mulighet til å formidle kunnskap om troen som kirken bygger på. Derfor er arbeidet med det som nå har fått navnet «Kirkelig undervisning og læring» så viktig. Det er et prosjekt som ikke bare er begrenset til barn og unge, men mennesker i alle livsfaser. Og i år tas Kirkemøtet med på et verksted, der vi blant annet skal arbeide med innholdssiden i undervisningen. Og neste år inviteres vi til å vedta nye rammeplaner for kirkelig undervisning og læring, som også omfatter egne planer for unge voksne og voksne.
Dette er en stor mulighet for oss til å formidle evangeliet, og inkludere flere mennesker inn i gudstjenestefellesskap og trosfellesskap.
«Kirken er der livet leves». Også når livet er vanskelig. Dessverre er det også slik at kirken kan gjøre livet vanskelig for mennesker. Ofte ser man det først i ettertid. Da er den kristne tingen å gjøre å erkjenne sine feilgrep, beklage og arbeide for gjenopprettelse og forsoning.
I arbeidet med rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen har Den norske kirke erkjent sin andel i fornorskningspolitikken mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Og vi tar stadig nye skritt på veien som bidrar til å styrke disse gruppenes plass i kirke og samfunn. I år inviteres Kirkemøtet til å ta en bestemmelse om samisk kirkeliv inn i Kirkeordningen, til å opprette en pite- og lulesamisk kategorialmenighet, og til å vedta opprettelsen av et permanent utvalg for kvensk/norskfinsk kirkeliv. Når det gjelder det siste, vil jeg gjerne fortelle at det midlertidige utvalget for kvensk/norskfinsk kirkeliv som skal forberede det permanente utvalget, nettopp er blitt oppnevnt.
En av de nasjonale minoritetene som ikke var omfattet av mandatet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, er taterne/romanifolket. Dette er en gruppe som ble utsatt for en svært hardhendt assimileringspolitikk som blant annet bidro til å ødelegge gruppens kultur og språk, og til oppløste familier, der barn ble tatt fra sine foreldre. Her har også Den norske kirke et betydelig medansvar, og Kirkemøtet ba i 1998 og igjen i 2000 taterne om unnskyldning for den urett og de overgrep som fra kirkens side var begått mot deres folk. (KM 12/98 og KM 3/00). I løpet av det siste året har Kirkerådet gjenopptatt en gammel dialog med Taternes landsforening der vi blant annet snakker om hvordan kirken fortsatt kan bidra til forsoning.
Erkjennelsen av at kirken kan trå feil, var også bakgrunnen for at preses Olav Fykse Tveit 16. oktober i fjor på et arrangement på London pub sa unnskyld for den skam, skade og smerte som Den norske kirke har påført skeive. Ved siden av unnskyldningen uttrykte han også en takk: En takk til alle som satte ord på sine erfaringer. Som kjempet for seg selv og andre. Også fra denne talerstolen vil jeg gjerne uttrykke den samme takken: Takk til dere som ikke ga opp kirken, men arbeidet for forandring. Selv om mye er oppnådd, er ikke arbeidet for å bedre skeives situasjon over. Av den grunn vedtok også Kirkerådet i desember å videreføre fagutvalget for LHBT+ i Den norske kirke som et permanent utvalg (KR 84/25).
Diskriminering av urfolk, nasjonale minoriteter og skeive har det felles at det handler om at noen som er annerledes blir sett ned på som mindreverdig. Dette er også en viktig ingrediens i rasisme, et fenomen vi dessverre ikke er ferdig med i vårt samfunn. Rasisme mot samer, antisiganisme mot romer og tatere/romanifolk, antisemittisme, muslimfiendtlighet, eller rasisme mot mennesker med en annen hudfarge.
Rasisme kommer i mange former og avskygninger, både den som ender i vold og drap, men også om diskriminering og forskjellsbehandling, om utestenging og ekskludering, om holdninger, språk og handlinger.
Som kirke er det vår oppgave å stå opp mot alle former for rasisme. «For Gud gjør ikke forskjell på folk», heter det i Bibelen (Rom 2,11). Da skal heller ikke vi gjøre det. Alle er vi mennesker skapt i Guds bilde, med det samme menneskeverd og med rett til en likeverdig plass i samfunn og kirke. Kirken må stå i fremste rekke i kampen mot rasisme.
Men rasisme er ikke bare noe som skjer «andre steder», men også noe som gjelder oss selv. I saken om utfordringsbildet for Den norske kirke på fjorårets kirkemøte (KM 12/25) uttalte komité E:
«Komiteen anerkjenner at vi er en mangfoldig og sammensatt kirke, men at det dessverre fortsatt skjer diskriminering i kirkene våre basert på hudfarge, etnisitet og nasjonalitet. Komiteen påpeker at det må jobbes med å bekjempe rasisme og diskriminering i kirken vår.»
Denne erkjennelsen fra komiteen bekreftes av en rapport fra KIFO Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning som ble publisert i forrige måned. Gjennom intervjuer med prester med innvandrings- eller minoritetsbakgrunn dokumenteres opplevelser av diskriminering og rasisme. En særlig utfordring er tilfeller der prester med annen etnisk bakgrunn blir «valgt bort» ved begravelser. Rapporten påpeker at slike hendelser ikke alltid håndteres på en god måte og det mangler retningslinjer. Arbeidet mot rasisme vil stå på kirkens dagsorden framover, med sikte på en sak på neste års kirkemøte.
En faktor som bidrar til slike opplevelser av rasisme i kirken, er at Den norske kirke i stor grad fortsatt er en hvit, norsk kirke, dominert av etniske nordmenn. Blant den delen av befolkningen som ikke har innvandrerbakgrunn, er medlemsprosenten hele 78, mot 61 for befolkningen som helhet. Det sier noe om hvilken del av befolkningen vi vanligvis forholder oss til. Dermed blir det ekstra uvant når man møter noen med en annen bakgrunn.
Hvordan Den norske kirke i større grad kan inkludere mennesker med innvandrerbakgrunn har vært satt på dagsorden en rekke ganger både på Kirkemøtet og i Kirkerådet. Tross fine målsettinger må vi erkjenne at det fortsatt er en lang vei å gå for å bli en mer mangfoldig – og dermed rikere – kirke.
En særlig utfordring er andre generasjons innvandrere som kanskje ikke kjenner seg hjemme i foreldrenes menighetsliv og kristendomsform, og som derfor risikerer å komme på avstand fra tro og kirke. Hvordan kan Den norske kirke sammen med migrantmenigheter og andre økumeniske partnere sørge for at disse finner en plass i det kristne fellesskapet i Norge? Det er ikke minst en utfordring til vårt barne- og ungdomsarbeid og til satsingen på kirkelig undervisning og læring.
«Kirken er der livet leves». Det gir muligheter og det innebærer forpliktelser. Heldigvis er ikke menigheter, bispedømmer og kirkeråd alene om dette. I Norge er ikke kirkens arbeid begrenset til det som skjer i regi av kirkens egen organisasjon og innenfor kirkens egne budsjetter. Sammen med kirken står en bred vifte av organisasjoner og institusjoner med tilknytning og forankring i Den norske kirke eller i det økumeniske fellesskapet av kirker som er med på å utføre kirkens oppdrag. Det handler om organisasjoner og institusjoner innen diakoni, misjon, barne- og ungdomsarbeid, undervisning, kultur og mye mer. Til sammen har deres virksomhet et omfang i budsjetter, ansatte og frivillige som er mange ganger større enn det Den norske kirke alene står for.
Fra Kirkerådets side har vi vært særlig opptatt av å synliggjøre relasjonene og å styrke samarbeidet mellom Den norske kirke og organisasjonene, og det er også noe jeg har vært særlig opptatt av som kirkerådsleder. Et viktig redskap for samarbeidet mellom Den norske kirke og organisasjonene har de siste årene vært etableringen av samarbeidsråd: Samarbeidsråd for diakoni, Samarbeidsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner og SMM – sammen som kirke i hele verden. I tillegg bør nevnes Råd for personer med funksjonsnedsettelser, som er satt sammen på en annen måte, men som er viktig når det gjelder å arbeide for en kirke som er åpen og tilgjengelig for alle.
«Kirken er der livet leves.» Det er den også gjennom samarbeidet med organisasjonene. For eksempel nå i fastetiden når menigheter landet over deltar i Kirkens Nødhjelps fasteaksjon, som i 2026 har temaet «Håp i en dråpe vann». Aksjonen vil bidra til å bedre livet til mennesker som lever uten tilgang til rent vann mange steder i verden. Gjennom aksjonen bidrar enkeltpersoner og menigheter til å utføre kirkens oppdrag i verden.
Regjeringen la i fjor sommer fram sin strategi for et livssynsåpent samfunn 2025-2030, et dokument som angir prinsipper og målsettinger for tros- og livssynspolitikken i årene som kommer. I dokumentet bekjenner regjeringen seg til idealet om det norske samfunnet som et livssynsåpent samfunn.
Forståelsen av Den norske kirkes rolle i et livssynsåpent samfunn har vært et viktig tema også i samtalen innad i kirken, og i januar vedtok Kirkerådet noen grunnleggende prinsipper for Den norske kirkes rolle i det livssynsåpne samfunnet (KR 14/26). Her uttrykker vi at vi verdsetter regjeringens strategi for det livssynsåpne samfunnet og vil bidra til at den virkeliggjøres.
I det livssynsåpne samfunn vil Den norske kirke ta sin plass som grunnlovsforankret folkekirke, samtidig som vi gir rom til andre tros- og livssynssamfunn. Eller som det også heter i Kirkerådets vedtak: «være en brobygger og dialogpartner som gir rom for andre tros- og livssynssamfunns samfunnsbidrag ved å lære av andre, dele kirkens kompetanse og ressurser og invitere til samarbeid.» Ikke minst skjer dette gjennom vårt medlemskap i Norges kristne råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).
Ifølge regjeringens strategi skal tros- og livssynspolitikken være «aktivt støttende», noe som i norsk sammenheng også handler om finansiering. I høst sendte regjeringen ut på høring rapporten fra utvalget som utredet tilskuddsordningen for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. I likhet med andre aktører er vi for vår del spent på hvilke konklusjoner departementet vil trekke av rapporten og av høringen, og hva som vil bli utfallet av den videre politiske behandlingen. Vi er for vår del åpen for justeringer i ordningen, men har en klar forventning til at politikerne fortsatt vil sørge for en stabil og god finansieringsordning for sektoren. Selv om tidene er vanskelige og budsjettene blir trangere, trengs tros- og livssynssamfunnenes bidrag til enkeltmennesker og til samfunn mer enn noen gang. Her mener vi at budsjettstyrte tilskudd til Den norske kirke fra stat og kommune som danner utgangspunkt for beregningen av støtte til andre tros- og livssynssamfunn, fortsatt vil være det mest bærekraftige både for folkekirken og for sektoren som helhet.
«Kirken er der livet leves». Midt i verden. Midt i gleden, midt i sorgen. Midt i det gode, midt i det vonde. Med sine spir peker kirkebyggene oppover, mot Gud, vår himmelske far, han som det heter i en sang, «har den hele vide verden i sin hånd». Kirkens kall er å være bærer av håpet, håpet om at livet seirer over døden, lyset over mørket og kjærligheten over hatet. Mer enn noe trenger mennesker i dag håp. Unge som gamle.
For å sitere salmedikteren Svein Ellingsen: «Ja, håpet er den største kraft på jord! / I all vår svakhet stråler troens glede, / og vi erfarer midt i verdens gru / at håpets krefter stadig er til stede.»
For kirken er dette håpet vel begrunnet og ikke uttrykk for noen ønsketenkning. Som det heter i et bibelvers som leses både ved dåp og ved gravferd: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3).