Maria og Josef kom til Jerusalem fordi Moseloven bestemte dette, som et ritual etter at barselstiden var omme.
«Et lys som blir til åpenbaring...» Simeon så frelse og håp i det lille Jesusbarnet. Han priste Gud og velsignet den hellige familien. Lukas fortsetter: «Da de hadde gjort alt det som var bestemt i Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til hjembyen Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.»
Denne tradisjonen kan vi også finne spor etter hos oss. I vår egen kirkes historie kan vi kjenne igjen dette rituale i det som ble kalt mødres kirkegang. Dette var en liturgisk handling og en takk for at både mor og barn var kommet velberget gjennom de første krevende uker etter fødselen.
Simeons lovsang brukes i den tidebønnen som avslutter dagen: completorium - kveldsbønn. Dette har gjennom århundrene blitt mange menneskers kveldssang før de går til nattens ro. Simeons lovsang hører også med i vår kirkes ordninger, i Kveldsbønn/Completorium (fra side 1301 - 1305 i Salmeboken) og i Ordning for gravferd, ledd 12. Sangen er også et fast ledd i Den anglikanske kirkes Evensong.
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.» (Lukas 2, 29-32)
Festen 2. februar var opprinnelig en av de hedenske, romerske fester og ble feiret med lysprosesjon. Det utviklet seg tidlig en liturgisk praksis som gikk ut på at alle rituelle lys skulle innvies og velsignes den dagen. I middelalderen var dagen en av de viktige festdager for jomfru Maria. Etter andre Vatikankonsil (1962-65) ble festens betegnelse endret til «Herrens fremstilling i Templet», da man ønsket å fremheve at kyndelsmesse var en fest for Kristus, verdens lys.
Kyndelsmesse kommer av det norrøne ordet kyndill, (eng. candel) som betyr fakkel eller lys. I Norge ble dagen avskaffet som helligdag ved festdagsreduksjonen av 1770.