Prinsesse Astrids gravferd

Astrid ble født 12. februar 1932. Hun var prins Olav og prinsesse Märthas andre barn og det var stor glede både i familien og i nasjonen. 

Kong Haakon VII kunngjorde at den lille prinsessens navn skulle være Astrid Maud Ingeborg. Astrid ble oppkalt etter sin tante, Dronning Astrid av Belgia, og sine to bestemødre, Dronning Maud og Prinsesse Ingeborg. Fra 1934 bodde familien på Skaugum hvor hun vokste opp sammen med sin storesøster Ragnhild og hennes fem år yngre bror, prins Harald. 

Prinsesse Astrid var åtte år gammel da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940. Kongefamilien og regjeringen flyktet nordover og kronprinsesse Märtha og barna tok seg over grensen til Sverige, og 12. august reiste de videre til USA etter invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt.

De neste fem årene bodde Prinsesse Astrid med sin mor og sine søsken på Pook’s Hill utenfor Washington DC. Familien knyttet nære bånd til den amerikanske presidenten, norske innvandrere i USA og bidro til fokus og støtte for Norge under okkupasjonsårene. Prinsesse Astrid var 14 år da familien ble tatt imot av et folkehav da de 7. juni 1945 endelig vendte tilbake til Norge. Prinsesse Astrid minnes hjemkomsten og det overveldende møtet med folket med undring og takknemlighet.

Etter krigen gikk hun på Nissen Pikeskole. Hun tok artium i 1950 og studerte deretter sosialøkonomi og politisk historie i Oxford i to år.

Senere lærte prinsesse Astrid også kjolesøm på Märthaskolen og matlagning på Lolly Ræstads husholdningsskole.

Hun fulgte også sine interesser for kunsthåndverk og gikk i lære ved Halvor Sandøs keramikkverksted på Røa. Hennes produkter og porselensmaling var en interesse som har fylt mange skap i hennes nære familie.

Prinsesse Astrids mor døde i 1954 etter lang tids sykdom. Og Astrid fikk offentlige roller som førstedame først for sin farfar kong Håkon VII, og deretter for sin far kong Olav V fra 1957. Det var tette bånd mellom Astrid og hennes bror kong Harald V, like til hans død. Gjennom hele sitt liv har hun tatt del i kongehusets oppgaver og vært en viktig støtte og samtalepartner. Hun er den siste i denne generasjonen i kongefamilien. Hennes livshistorie er tett vevd sammen med alle de fire kongene Norge har hatt siden unionsoppløsningen i 1905.

Om prinsesse Astrid uttalte Hans Majestet Kong Håkon VIII:

«I aII sin gjerning var prinsesse Astrid alltid spesielt opptatt av omsorg og inkludering for de mest utsatte i samfunnet. Hun var svært lojal og utførte alltid sine oppgaver med engasjement, tilstedeværelse og et smittende humør».

Prinsesse Astrid delte sin families store kjærlighet til idrett. Og særlig seiling. Det var under store idrettsstevner hun ble kjent med sitt livs store kjærlighet Johan Martin Ferner. De giftet seg i Asker kirke i 1961 og hennes navn ble nå prinsesse Astrid, fru Ferner. De neste ti årene fødte hun fem barn.

Det er:
Cathrine i 1962
Benedikte i 1963
Alexander i 1965
Elisabeth i 1969
Carl-Christian i 1972

Barna uttalte etter sin mors død: 

«Takk for at du var den beste mammaen vi kunne ha. Gjennom hele livet var du der for oss – med kjærlighet og klokskap, varme og god humor» 

De sier også at mamma var intelligent med en fantastisk hukommelse. Kombinasjonen av hennes hukommel og gode fortellingsevne gjorde at mange benyttet seg av hennes leksikalske minner om alt som har vært.

 – Mamma var raus og kunne være ganske bestemt og aldri så lite sta, sier barna. Hun kunne stå på sitt – men kunne også bøye av og var alltid lojal. Til fingerspissene.

Barna sier at mamma gjennom hele sitt liv viste et sterkt engasjement for utsatte grupper i samfunnet. Hennes valg av beskytterskap i forhold til organisasjoner i sivilsamfunnet er et godt utrykk for dette. Det være seg for eksempel Dysleksi Norge, Sanitetsforeningen, Foreningen for kroniske smertepasienter, Dissimilis og mange flere.

På Slottet var hun kjent som en oppslagsbok med detaljerte minner om alt fra kongelige matoppskrifter til de store hendelsene. Det sies at en gang hun ble servert eggerøre på Slottet var hun ikke helt fornøyd. Litt senere var hun å se på slottskjøkkenet hvor hun lærte kjøkkensjefen hvordan eggerøre skulle lages.

Hun hadde en innstilling, en styrke og et pågangsmot som ville gjort en toppidrettsutøver misunnelig, men kroppen kunne være litt mer kranglete.  Hun reiste seg gang etter gang av ren trass og med en nesten overmenneskelig styrke. Denne kraften viste hun like til den siste kraftanstrengelse for å følge sin brors gravferd. To dager etter kong Haralds gravferd var det hun som døde.

Prinsesse Astrid fulgte tett opp norsk idrettsliv og deltok ivrig fra tilskuerplass både offisielt og privat. Hun var en trofast gjest i Holmenkollen og stolt innehaver av Holmenkollmedaljen. I anledning 80-årsdagen i 2012 mottok hun Skiforeningens Birkebeinerplakett for sin støtte til skisporten.

Hun klaget aldri, men sto oppreist og tjenestevillig gjennom hele sitt liv. Da Holmenkollen kapell brant ned i 1992 gikk hun inn som beskytter for prosessen med å gjenreise kapellet. Det er en sjeldenhet at det lykkes å gjenreise et kirkerom på fire år, etter en brann. Hennes stahet og dyktighet var en drivkraft for at dette lykkes.

For prinsesse Astrid og familien var hytta på Hankø var et godt sted. Her kunne hun slappe av. Hun var glad i hav og i sol- og særlig glad når alle var der. I det hele tatt var hun glad i reiser, sol og strand.  Kjøpte med glede perler av ulike strand og gateselgere. De som sto henne nær forteller også at hun var veldig ujålete, og elsket humor, skalldyr, icecream soda og blåbærpannekaker, det siste en arv fra årene i USA.

Familien var viktig for Astrid. Hun elsket bursdager, og de skulle alltid feires på dagen. Og helst skulle alle være der.

Prinsesse Astrid var glad i dyrene sine. Barna husker pakkingen for sommerferiene med hunder, undulater, papegøyer, kaniner og gullfisker som alle skulle være med på hytta. Hun fikk sin første hund da hun var to år, og hadde siden mange. Det er bilder av den aldrende prinsessen uten hunden sin – men de er ikke så mange.

Prinsesse Astrid levde hele sitt liv tett på menn med stor makt. Hun var selv av den gamle skolen og var ikke særlig glad i forandringer. Hun manøvrerte klokt og brukte sin tjenestevillighet og sin intelligens til å fylle sin rolle og bruke sine evner til det beste både for familie og folk. De siste årene hadde hun mange unge mennesker rundt seg både som sjåfører og assistenter. Dette sies at det endret både henne – og ikke minst de som var i tjeneste hos henne, mange av dem er her i dag.

Hennes mann Johan Martin Ferner døde i 2015 og ble bisatt fra Holmenkollen kapell. Prinsesse Astrid gledet seg over syv barnebarn og tre oldebarn som alle har fått privilegiet i å ha prinsesse Astrid som bestemor og oldemor.

Hun døde fredfullt på Rikshospitalet 11. september.

Kjære sørgende

Det er tid for farvel. Vi har alle visst at denne dagen skulle komme. Sant å si er det sikreste som kan sies om våre liv er at vi skal dø. Vi vet at vi vil miste hverandre. Ofte skjønner vi over tid at døden nærmer seg. Tankene og følelsene våre forbereder seg. Likevel kjenner de fleste av oss hvor sterkt og overveldende døden går inn på oss når livets dører lukkes for våre kjære.

Det er så utrolig mange "aldri mer" når vi tar farvel med den som dør.

Det er aldri mer den klemmen, aldri mer å holde i den hånden eller høre den stemmen. Aldri mer ringe den telefonen. Selv når vi er godt forberedt slås vi av den intense avstanden mellom liv og død.

Sorg er en av menneskets viktige egenskaper. Omtrent overalt hvor vi drar i verden, ser vi at sørgende gjør ulike versjoner av akkurat det vi gjør i dag. På tvers av etnisitet, religion, geografi eller livssyn: Når noen er døde kommer vi sammen. Vi flokker oss rundt de nærmeste pårørende og uttrykker «Vi er mange som tenker på dere». «Dere er ikke alene».  «Vi er mange som husker”. Vi bruker de vakreste rommene, den fineste musikken de nydeligste blomstene og de store ordene.

Når vi hilser på hverandre bruker vi dette litt underlige ordet «kondolere». Dette ordet finner vi i de aller fleste europeiske språk. Det er hentet fra latin. Forstavelsen «con» betyr sammen, «dolere» betyr smert/lidelse. Medlidenhet. Når vi ser den sørgende i øynene, klapper på skulderen eller et realt håndtrykk og sier «kondolere» utrykker vi medlidenhet. Både sorg og krise henter fram vår medlidenhet. Slik blir vi et stort VI som bærer tap sammen.   

«Medlidenheten» og «hverandre» er en umistelig del av det å være menneske og det å leve med vår sorg. For tre dager siden feiret vi søndagsgudstjeneste i denne kirken. Da var teksten om Jesu møte med søsknene Marta og Maria etter at broren deres, Lasarus, var død. Han lå allerede i graven. En hel landsby delte sorgen og gråt sammen med dem. Da Jesus kom til dem og så deres sorg ble han rystet i sitt innerste, og han gråt sammen med dem.  Menneskesønnen som viser oss hvem Gud er lot seg overmanne av sorg – og gråt. Det korteste verset i bibelen er hentet herfra. «Jesus gråt». Menneskers medlidenhet har en guddommelig kilde.

Et av trekkene ved sorg er at vi minnes. «La oss minnes» heter det i innledningen til minnetalen. Det er et av gravferdens viktige ord og signes ord. Blikket vårt dras bakover. Vi gjenforteller livsfortellinger slik at vi gråter, kjenner vemodet, og noen ganger humrer og ler. Så erfarer vi at jo mer vi forteller, jo mer husker vi. Denne evnen til å se bakover og fortelle er en av menneskets dyrebare evner. Ved å se bakover, dvele eller kna på de gamle fortellingene, forbereder vi vår sjel for dagen i dag og dagene som kommer.

Dere i nære familie har kommet sammen og delt minner og fortellinger, så man gråter og ler om hverandre. Dere har mistet en mor og svigermor, en bestemor og en oldemor. Og en nasjon har vært med dere i sorgen. Vi har som folk hatt en måned preget av nasjonens store fortellinger. De to siste gjenlevende søsknene i den eldste generasjon i kongefamilien er døde. Kong Harald døde 28. august. Storesøster prinsesse Astrid døde 11. september. Gjennom aviser, fjernsyn og i alle andre mulige kanaler har vi repetert vårt folks historie ut fra disse menneskenes innholdsfylte liv.  Et århundres fortelling om vår nasjons milepæler har vært belyst gjennom deres fortelling.

Gjennom å minnes på vår historie skjerpes vår forståelse av oss selv, hva som virkelig er viktig og hvilke verdier som er verdt å kjempe for.  

Vi er minnet av prinsesse Astrid som har gitt styrke og verdighet til mennesker og grupper i samfunnet som ofte har vært usynliggjort. Vi er minnet på troskap gjennom krevende krigsår og hvordan bruke sin rolle for å fremme folk og nasjon. Og vi er minnet på kampen for kjærligheten som både daværende kronprins Harald og prinsesse Astrid måtte kjempe. Motstandskreftene var sterke både fra tradisjon og institusjon. For prinsesse Astrid var også kirken og daværende biskopens ekteskapssyn noe som måtte konfronteres for at kjærligheten skulle seire. Begge vant sine kamper og viste vei for mennesker som har måttet kjempe for sin kjærlighet. Prinsesse Astrids fem barn, syv barnebarn og tre oldebarn er en lysende seierspris for hennes kamp. Takk.

Takk og takknemlighet er av sorgens viktige ord. Det er ikke uten grunn at takk er et av de ordene vi forsøker å lære våre barn fra starten av. Det er ikke fordi det er søtt, men det etablerer en livsholdning av takknemlighet som en sentral byggekloss for mennesker og samfunn: vi takker.

Den første delen av fortellingen om Lasarus er gjenkjennelig og allmennmenneskelig. Sorgen og gråten. Hverandre og medlidenhet.  Den andre delen bryter med vår erfaring. Jesus roper på Lasarus’ navn inn i dødens mørke så den døde kommer levende ut av graven. Denne fortellingen er gitt oss som en forfortelling til påskens drama. Det er ikke døden som skal få det siste ord.

Det er den guddommelige medlidenhet og kjærlighet som har seiret over døden.

Når våre hender må slippe og menneskers øyne brister – da er Guds kjærlighet der som et vindpust som gjør støv til liv.

Så blir de stående disse tre. Tro, håp og kjærlighet og størst blant dem er kjærligheten.