Om få dager skal jeg vigsles til prest. Det skjer på en lys junikveld, og derfor vil jeg sitere Hans Børlis dikt «Junikveld», han skriver:
"Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen."
Gjennom mange år i helsevesenet har jeg erfart noe av det samme. Livet er både skjørt og dyrebart. Tiden vi får sammen er begrenset, og nettopp derfor betyr møtene mellom mennesker så mye.
Velkommen til vigslingsgudstjeneste 14. juni kl. 1800 i Furnes kirke
Veien til prestetjenesten
Jeg vokste opp i Furnesåsen som eldst av fire søstre. Hjemmet mitt var ikke et kristent hjem, men troen var likevel til stede i små glimt gjennom oppveksten. Morfar likte å spille kjente melodier fra Frelsesarmeen på trekkspill. Jeg gikk på søndagsskole på Lundbo hos Maia og Emilie, og mange minner knytter seg til bedehuset ved skolen hvor klasseforstander Ivar Lillehaug med kona Åse tok oss med for å synge salmer. Slik ser jeg i dag at det ble sådd noen små frø som skulle få betydning senere i livet.
Jeg hadde jobbet mange år i helsevesenet før jeg ble sykepleier. Det har vært sykehjem, hjemmetjeneste og sykehus med videreutdanning i uroterapi og poliklinikk også. I mange år avsluttet jeg denne karrieren som leder i hjemmetjenesten i Hamar. Gjennom alle disse årene på de forskjellige arbeidsplassene, har jeg fått møte mennesker i noen av livets mest sårbare situasjoner. Det er et yrke jeg har vært glad i, og som har lært meg mye om menneskelivets styrke og sårbarhet.
Etter mange år kom jeg imidlertid til et punkt der kroppen sa stopp. Dette tvang meg til å stanse opp og spørre hvilken vei livet skulle ta videre. Da ble også lengselen etter å utforske troen og teologien tydeligere. Når jeg ser tilbake, har kanskje troshistorien min fått vokse som en surdeig. Ikke noe som plutselig forandret alt over natten, men noe som har arbeidet stille gjennom livet. Først i ettertid ser jeg hvordan de ulike erfaringene, menneskene og spørsmålene har pekt i samme retning.
Derfor begynte jeg å studere teologi. Det som først virket som et stort sprang, opplevdes etter hvert som en naturlig fortsettelse av den veien jeg allerede hadde gått. Erfaringene fra sykepleien fikk bli med videre inn i prestetjenesten. Fortsatt handler det om å møte mennesker med respekt, lytte til livsfortellinger og være til stede når livet rommer både glede og sorg.
Nes kirke er i tillegg til kirkene på Stavsjø og Helgøya som inngår i Nes sokn. Foto: Ringsaker kirkelige fellesråd.
Fra Furnes til Nes, spent og takknemlig
Jeg bor i Hamar og er mor til to voksne døtre. Jeg er også heldig mormor til to gutter som gir livet mye glede. Hunden Odin er en trofast turkamerat, og litt av fritiden tilbringes ute i skogen på tur. Jeg liker også å strikke, og når teologistudier og pensum nå er tilbakelagt, håper jeg det blir litt mer tid til håndarbeid igjen.
Det jeg først og fremst ser fram til nå, er å bli kjent med Nes. Jeg ønsker å lytte meg inn på bygda, menigheten og menneskene som bor her. Jeg gleder meg til å lære av kolleger, frivillige og alle som allerede bærer kirkelivet i lokalsamfunnet, og om mulig å få lov til å være nyutdannet og fortsatt noe uerfaren😊
Ved vigslingen skal vi synge salmen Byens lange gater. Jeg har tenkt at de lange gatene ikke bare finnes i en by. De finnes også i et menneskeliv. Mine lange gater begynte i Furnesåsen. De har gått gjennom mange år i helsevesenet, gjennom studier, spørsmål, erfaringer og nye begynnelser. Nå fører veien videre gjennom Brumunddal og ut til Nes. Det gjør meg både ydmyk, spent og takknemlig.
Jeg ser fram til å møte dere.
Vi i Hamar bispedømmeråd ønsker Hilde Johannessen til lykke i prestetjenesten!