Fasten har begynt.

Søker vi på ordet faste på nettet er det ikke den religiøse fasten som dukker opp på skjermen, men en ny helsetrend om å faste større eller mindre deler av dagen, avhengig av alder. Den helsemotiverte fasten lover bedre fordøyelse og slankere kropp.

Begrepet faste har en aktualitet. Faste kommer av å holde fast. I tidligere tider knyttes dette til regler for å avstå fra visse typer mat.  Reglene var strenge, det skulle ikke spises kjøtt i hele langfasten. Det er tradisjoner for å holde faste i Norge gjennom mange århundrer. I år markerer vi 750-årsjubileum for Magnus Lagabøters lov. I Gulatingslovens kristendomsbolk, er det strenge regler for fasten. Hvis en ble oppdaget i å spise kjøtt måtte en bøte med 3 merker smør til Biskopen. Men hvis en ikke hadde kjøtt skulle en gå til noen naboer å by matskifte. Hvis ikke det gikk bra skulle en spise sitt kjøtt for å berge livet. Slik ser vi at Magnus Lagabøters liv staket ut kursen for et nytt barmhjertig Norge. Loven skulle tjene mennesket. Faste regler gjaldt, men med en ny fremming av menneskeverdet.

Fra Landsloven går vi tilbake til vår tid og henter opp igjen spørsmålet. Hva er kristen faste i dag i en luthersk kirke?

Fasten følges av mange f-ord i bibeltekstene.

Ord på f som har en negativ klang. Det er fristelse, farer, forførelser, fravær og fall.

Ved første tilnærming kan det virke som fasten har lite å by på. Lite som tar oss med til noe livgivende, noe vi trenger. Og skal ikke en spiritualitet bidra til å styrke livet, for oss, for vår neste og for vår verden?

Styrke troen, kjærligheten.

Jo, jeg tror fasten har mye å by på.

Fasten kan få følge av et annet ord på f, fokus.

Fasten kan være en øvelse i å samle seg mot det sentrale. Å ikke vike unna. Å ikke velge den lette vei. Men holde fast i det viktige. Det var dette det handlet om i ordvekslingen mellom Peter og Jesus i søndagens/dagens prekentekst.  

Sjelden er det så mye temperament i ordvekslingen mellom disse to vennene. Da Peter hører om lidelse, død og pine kommer han med en irettesettelse. Det vil si: det han trodde var det rette. Jesus parerer og sier at nei, det er ingen vei utenom. Guds vei til menneskene går gjennom lidelse og død. For å vise at Gud tar del i vår menneskelighet. For å komme helt nær. 

Peter blir møtt med harde ord: Jesus kaller Peter med selve Satannavnet. Å si det er som å banne i kirka! Uhørt.

Men Jesus hadde nok sine grunner for valg av ord. Peter kalles også Skandelon. Det samme ordet som i skandale. Det kan oversettes med snublestein. Det som gjør at en faller.

Like før denne ordvekslingen skriver Matteus at Jesus kaller Peter klippen. Den som kirken skal bli bygd på.

Fra klippe til snublestein på kort varsel. Snakk om fall!

Fasten minner oss om at det er en fare å bli for høy på seg selv. Fasten tar oss med til en erkjennelse om at vi er mennesker. Askeonsdagen sier oss at vi er støv og videre i fasten trenger vi påminnelsen om å at vi er påvirkelige, unnvikende og skjøre. Vi kan lett føres vill. 

Det er sikkert flere enn meg som reagerer på at Jesus kaller vennen sin for Satan. Få av oss bruker slike ord i det daglige. Men demonisering er ikke fremmed i vår verden eller kultur. Det veksler hvem som får slike betegnelser.

Fra vår nære fortid i Europa vet vi at jødene fikk en slik fordømmende merkelapp på seg, de ble beskyldt for alle problemer i tiden. Slik ble et folkemord mulig. Som en påminnelse om dette og en oppreisning har det i utallige europeiske byer blitt laget det som heter snublesteiner. Brostein, er lagt i gater, litt hevet over de andre. Brosteinen er belagt i kobber med navn på dem som bodde i husene rett ved, og som ble sendt i døden. Snublesteinene er der som et varsko om hva som kan skje i vår verden når vi demoniserer andre mennesker. At det er en skandale for vår felles menneskehet. Snublestein.

Det skjer pågående folkemord i vår tid også. Skal vi ikke lære?

Det nestsiste ordet i fasten på f kan være fred. For faste er å spørre «Hvem våker med Jesus i verdens natt». Vår verden trenger bønn om fred akkurat i denne fasten. I domkirker over hele landet ringes det inn til fredsbønn på onsdager kl 12, også her i Oslo domkirke fra neste uke. Vi samler oss i bønn for fred i Gaza, i Ukraina og andre glemte steder. Fasten er å våke og be om fred i rettferdighet og nestekjærlighet.

Fastens aller siste f-ord er kanskje fellesskap. Religiøs faste har ofte fått de følgene at en har fjernet seg fra livet, selv om formålet har vært godt, kontemplasjon og bønn. En kristen faste skal ikke bare være en egenøvelse. Slankefasten kan i verste fall være en slik egotripp. Det er et hån mot en sultende verden at vi snevrer vårt fokus til slanking. En kristen faste skal fokusere på fellesskap. Det er noe vi trenger i vår tid, for å hindre merkelapper og demonisering. Et fellesskap som tar høyde for sårbarhet og menneskelig ulikhet. Et fellesskap med hverandre og med Gud. I dette kan vi lære av våre muslimske søsken. Der er fasten også en fest i fellesskap, der holdes det fast i at det er viktig å møtes til måltid.

Så når vi møtes til nattverdsbordet er det med en oppmerksomhet om vårt verdensvide fellesskap. Når vi mottar brødoblaten i vår hånd vet vi at mange mennesker kun får en så liten mengde mat i sin hånd i dag. Som menneskehet knyttes vi sammen i ansvar og barmhjertighet. Til et fellesskap med hverandre og Gud. Fasten hjelper oss til det.

—

Vi ønsker velkommen til Oslo domkirke i fastetiden og håper å gi gode innblikk i mange av de spørsmålene som dukker opp i denne tiden.

Velkommen til høymesser, bønn og domkirkeakademiet.

—

Fasten tar slutt i overgangen påskenatt til 1. påskedag. Maria budskapsdag (søndag 17. mars) og dagene fra palmesøndag blir annonsert i egen programpost.