Høytidsgudstjeneste på første pinsedag
Søndag 31. mai 2020 kl. 11.00
Trefoldighetskirken, Domkirken sokn
Ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen
Prekentekst: Johannes 20, 19–23
—
Preken
Denne pinsen er det ett budskap som er i ferd med å nå en hel verden:
«La meg puste!» er budskapet,
og det er amerikaneneren George Floyd som repeterer det.
Selv etter sin død gjentar han det.
I meg. Gjennom andre.
Som et ekko av et rop vi har glemt at vi kjenner.
Dagens evangelietekst forteller oss om en disippelflokk som hadde samlet seg bak stengte dører. De var redde. De var forvirret.
Den historiske konteksten er 50 dager etter etter Jesu oppstandelse.
Dagene mellom må ha befestet en annerledeshet de kjente fra før.
En annerledeshet som gjorde dem utsatte. Sårbare. De visste at noen var ute etter dem.
Og de visste at Jesus hadde måttet oppgi sin pust. Men nå var han her. Og han pustet på dem. Livets pust.
I tre måneder nå, har det vært en slags unntakstilstand i vårt land. Vi er inne i en pandemi. En hel verden er preget.
Covid 19 har ikke bare jaget oss inn i hver våre rom. Den har også gjort alle fellesrommene utrygge.
På den måten har den skapt stengsler mellom oss som igjen gjør at vi har vanskelig for å hente styrke ut fra felleskap – slik vi mer eller mindre bevisst pleier å gjøre.
Og vi vet at Korona langt fra er det eneste som farer gjennom verden på måter som driver mennesker inn bak stengsler. Krig, vold, naturødeleggelser, ekstremisme: Hver på sin måte ødelegger det for den tryggheten som gir vekst, glede og liv. Hver på sin måte kan de fylle oss med en følelse av at livet er så truet.
Når det nå sprer seg opptøyer i USA, ser vi kraften i frihetens ånd. Vi ser demonstrasjoner, støtteerklæringer, samhold.
Vi ser også forvirringen, frykten og volden som vokser der pusten stoppes.
Pinsens evangelium forteller at Jesus kom inn i fryktens rom. At han plutselig sto midt i blant dem og sa: «Fred være med dere!». Hvordan han kom seg inn, vet vi ikke. Vi vet bare at han plutselig var der. Og at han kom med fred.
Når Jesus kommer med fred, viser han frem sårene sine.
Også han er merket av det som gjør at de gjemmer seg.
Ufred og vold har satt spor på hans kropp. Gitt ham hans kjennetegn. Hans identitet. Men merket av død, løfter han blikket, og ser oppover. Og han tar oss med oss oppover. Det er som han sier at mennesket holdepunkt er et annet sted. At menneskenes trygge skjulested er et annet enn fryktens.
Og han sier at Far har sendt ham. Og vi vet at i evangeliet er Far et av Guds navn. Og at Gud er alles far. Alles opphav. Alles hjem.
Slik snakker Jesus til sine skrekkslagne venner. Til oss. Og kaller oss søsken. Og gjennom seg selv og sin kjærlighet setter han oss i relasjon. Vi se at vi hører hjemme hos Skaperen. Livgiveren og Opprettholderen. Hos Gud.
Den som er redd, kjenner seg liten.
Den som er liten, kan likevel kjenne på det å være barn av Gud,
kjenne på verdighet i sin litenhet,
storhet – på en annen måte. Storhet på en egentlig måte.
I fryktens rom, snakker Jesus om tilgivelse. Om Tilgivelsens makt. Og at de eier den. De kan holde fast og de kan sette fri. Det er opp til dem.
Bildet av Georg Floyd har hjemsøkt meg under arbeidet med dagens prekentekst. Det popper opp og forstyrrer. Fotoet av en hvit politimann med kneet over nakken på en svart mann i bar overkropp, halvt skjult av en bil. Politimannen har rett rygg, et tomt, men likevel bestemt blikk, armen lett hvilende mot eget lår. Mannen på bakken er Georg Floyd. Men det er som om han også er flere. Eller; det er som han er Mennesket. Mennesket blottlagt, sårbart.
Og tanken går til Via Dolorosa. Ecce Homo. «Se mennesket!».
Og Jesu vei. Guds menneskelighet.
Min egen sårbarhet. Min sammenheng med det truede livet.
George Floyd døde som følge av politivold. Politibetjenten er oppsagt sammen med sine tre kolleger. Og USA er i opprør. Nasjonalgarden er mobilisert. Hendelsen vekker et undertrykt rop etter rettferdighet. Og et sinne som følge av systematisk forskjellsbehandling, vold og drap fra amerikanske politimenns side. Ja, fra store deler av det hvite samfunnet. De vil ikke sitte stille lenger. Ikke være kneblet i for små rom.
Er det mulig å komme med fred inn i dette? Er det mulig å dele den ånd som vil tilgivelse og nye begynnelser?
Kanskje er dette de viktigste spørsmål vi kan stille. Kanskje er selve spørsmålene et uttrykk for den kjærlighet det hele handler om?
I møte med disse spørsmålene, tror jeg vi må starte med gjenkjennelsen. Med det vi vet noe om. Alle som lever vet noe om frykt og angst og hvordan det å ikke få puste sprer seg som en desperasjon til hele kroppen.
La oss gjøre et eksperiment: La oss tenke på et frykt-rom. Se for deg menneskene som er samlet der. Se at du er i samme rom. Hvordan er det mulig å si «Fred!» med et språk som er ditt? Hvordan skal du finne ordene og gestene som er sanne for deg? Hvordan kan du bruke dine egne livserfaringer for at budskapet ditt skal komme frem og bli troverdig? Jesus viser oss en måte. Gjennom sitt eget forbilde sier han: Du må dele det med de andre som gjør at de ser du er et menneske som dem. Du må vise at du ikke tror på skillelinjer mellom mennesker, men at du deler den samme voldens sår. Om enn på en annen måte. Du er et menneske, og volden er også blitt en del av ditt liv. Og der, i dette rommet, kan samtalen om makten til å holde fast og makten til å gi slipp, starte. Der kan vi dele tanker om hva det kan bety dette å tilgi synd. Hva det er å tilgi uten å miste egen verdighet av syne. Hva det er å tilgi uten å glemme at også du er Guds barn. Som dem. Som den andre. Hva det gjør med makten til å holde fast – eller gi slipp - når døden er vår felles livsbetingelse.
Å bruke tilgivelsesmakten kan forutsette lang forberedelsestid. Mye øving og prøving. Og mye hvile innimellom, kanskje. Men når man vet at man tilhører samme menneskeslekt, og deler samme vilkår, skal man også vite at det å tilgi, det er også selv å settes fri. Ved å gi slipp, gi videre, eller gi tilbake, lettes man for en byrde. Når det skjer i rette tid. Når det er en kjærlighetsgjerning der en står i relasjon både til seg selv, til den andre og til Gud. Når det er en kjærlighets-følge som i bunn og grunn handler om pust, om det som kommer til oss gjennom å leve.
Kanskje har covid 19 lært oss noe om hvordan vi mennesker henger sammen i vår sårbarhet. Kanskje ikke. Kanskje har vi våre viktigste erfaringer fra et annet sted. Kanskje har vi lært gjennom en lengre historie, en større sammenheng.
Uansett: Er vi i samme rom, kan vi dele. Og lære. Av hverandre. Og se hvordan våre liv henger sammen med hverandre – og med Gud.
Men det er prosess dette. Og tid. Riktig tid.
«Vinden blåser dit den vil», sies det i bibelen. «Du hører den suse, men du vet ikke hvor den kommer fra.» Men den vender alltid tilbake. Ikke tom. Men med liv. Pinsen vitner om det: Freden eier ingen grenser. Forsoning lar seg heller ikke begrense. Ikke i det lange løp. Slik er kjærlighetens gjerning i vår verden. Slik kommer Gud til oss.
George Floyd er død. Han er overgitt i Guds fremtid nå.
Men hans bønn lever i verden.
Det er vårt kall å bære den bønnen. Være den bønnen.
Gjøre den til vår, og vite at den også er Jesu bønn. Guds eget hjertespråk.
Guds pust i vår verden.
«La meg puste!»
«La meg puste!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. AMEN.
Prekenen er skrevet i samarbeid med Jan Helge Josefsen, prest i Paulus og Sofienberg. Hans preken ligger på Facebook-siden til Paulus kirke i strømmet versjon.