I dagligtalen blir begrepet liturgi som oftest brukt om de faste leddene i gudstjenesten.
Hver menighet har en lokal grunnordning som er lokalkirkens liturgi. Den liturgiske tradisjonen er utgangspunktet i enhver lokal ordning.
Dette er leddene i en vanlig høymesse: samling, ordet, nattverd og sendelse.
Den norske kirkes liturgisamling
→ Liturgisamlingen finner du ved å klikke her.
På Den norske kirkes Ressursbank finner du liturgisamlingen som er i bruk Den norske kirkes gudstjenesteliv. Liturgiene finnes på bokmål, nynorsk, samiske språk og kvensk. Liturgiene for hovedgudstjeneste, vigsel og gravferd oversatt til engelsk, spansk og tysk.
Snarveier til mer informasjon og selve liturgiene for kirkelige handlinger
→ Finn liturgi for dåp her
→ Finn liturgi for konfirmasjon her
→ Finn liturgi for bryllup her
→ Finn liturgi for begravelse her
Mer om de ulike leddene
Den kristne gudstjenestens to grunnleggende hoveddeler er Ordet, som fører tilbake til synagogegudstjenesten, og Nattverd som har sitt utgangspunkt i Jesu siste måltid med disiplene.
Fra disse to hoveddelene har gudstjenestens struktur utviklet seg gjennom århundrene, med Samling som leder inn til Ordets del, og Sendelse, som leder fra nattverdbordet og ut til tjeneste i verden. Midt i gudstjenesten, i Ordets del har Forbønn for kirken og verden sin plass.
Les mer om liturgienes historie og betydning
Som rite er gudstjenesten beslektet med lek eller dans eller drama/skuespill. De som er til stede, har sine oppgaver eller roller, og alt som skjer har sin orden, sin lovmessighet. Slik som i leken eller i skuespillet blir det i gudstjenesten også skapt en egen slags virkelighet innenfor det liturgiske rom. Slik kan liturgien gjøre oss i stand til å forstå det som egentlig ikke er til å forstå. Den hjelper oss til å tolke og forholde oss til Guds nærvær, og det mysterium som frelsen er.
At vi alle har våre roller i gudstjenesten, har røtter tilbake til den gangen vår kristne gudstjeneste kom til. Alle hadde sin «liturgi»; som forstandere (biskoper), eldste (presbytere/prester) forbedere, diakoner, forkynnere.
Med århundrene gikk utviklingen i kirken etter hvert mot en sterkere ”profesjonalisering”. Det ble et skarpere skille mellom prester og lekfolk, og liturgiene ble ofte så kompliserte at de bare kunne utføres av trenede prester og musikere, mens lekfolket ble passive. Men de mest sentrale leddene i liturgien, slik den ble feiret av de første generasjonene kristne, ble bevart gjennom århundrene. Derfor har dagens kirker verden over en felles arv når de skal utforme sin liturgi. I vår egen tid har det oppstått en liturgisk bevegelse som ønsker å finne tilbake til gudstjenesten som en handling der hele menigheten er aktiv.
Også Den norske kirke er en del av denne bevegelsen, som har gjort det tydeligere og mer konkret at hele den verdensvide kirke er en enhet, med en felles arv.