Her kan du lese hele preken som Sunniva Gylver holdt på fredag 25. april, over prekenteksten i Joh. 14, 1-4:
Bli med inn i tre knagger fra dagens tekst: 1.La ikke hjertet bli grepet av angst. 2.Tro på Gud og tro på meg. 3.I min fars hus er det mange rom.
1. LA IKKE HJERTET BLI GREPET AV ANGST
I dag møter Jesus oss med ordene: ”La ikke hjertet bli grepet av angst!” Hva har du angst for? Jeg frykter sykdom, smerte, tap av de jeg er glad i, krenkelser. Jeg frykter en utvikling mot en enda mer urettferdig, polarisert og lidelsesfylt verden, ødelagt av kriger og konflikter, naturtap og klimaendringer. Halvparten av oss i Norge oppgir visstnok at vi frykter en tredje verdenskrig i egen levetid.
Frykten gir meg nok større forståelse for andre fryktsomme, og større takknemlighet over eget liv. Men den som lever med mye frykt og angst, vet – som Skriften sier – at frykten dreper livet. Derfor sier Jesus: ”La ikke hjertet bli grepet av angst.” Jesus ser at det er mange gode, altså vonde, grunner til å kjenne på angst i møte med livet og virkeligheten. Bibelen forteller at Jesus selv svettet blod av bare angst natta før korsfestelsen. Når han sier «la ikke hjertet bli grepet av angst», sier han det ikke som en krampaktig gladkristen, eller dom over den som er redd. Jesus sier det til trøst. Fordi Gud er med oss overalt og fordi Guds kjærlighet er sterkere enn dødskreftene, selv om det ikke alltid virker sånn. Påskeropet lød nylig over hele landet og verden, påskenatt og påskemorgen: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! Vi lever i påsketiden, som vi egentlig har gjort siden den første påskedagen, med en tom grav i ryggen. Da er det mulig å snakke sant om både livet, kampen og håpet, og derfor betyr salmen «Nå øyner vi lyset av dagen», som vi nettopp sang, så mye for meg.
2. TRO PÅ GUD OG TRO PÅ MEG
Kan vi tro, bare på oppfordring? Tro på Gud og tro på meg, sier Jesus. Det er jo egentlig samme greia. Det høres så enkelt ut. Og noen ganger er det det. Jeg har trodd på Gud hele livet, selv om jeg har gått og går mange runder med troen og teologien i møte med livets store spørsmål og mørkesider. Men flere av mine nærmeste tror ikke på Gud, eller har en annen religion. Jeg kjenner mennesker som tror sterkt og stødig, og jeg kjenner mennesker som har prøvd å tro, men ikke får det til. Jeg kjenner andre som har mistet troen, og noen som har funnet den. Noen hviler i troen, andre kjemper med den hele tiden.
Min tro er dels en intellektuell erkjennelse av at jeg synes den kristne tro og teologi slik jeg har fått erfare den, snakker nyansert, ærlig, gjenkjennelig og livgivende om Gud, meg selv og verden. Dels er troen min noe som sitter i kroppen og handlingene mine: Det å bøye meg, slå korsets tegn, tenne lys, holde Kristuskransen, gripe tak rundt korset, dele ut nattverd, lyse velsignelsen, danse og synge gleden og takken; alt uten nødvendigvis å føle eller tenke så mye. Dels er troen det jeg vil kalle åndelige erfaringer: en plutselig opplevelse av Guds nærvær og en indre fred, en sterk følelse av å være sett, kjent, elsket og tilgitt; midt i alt som er. Til slutt er troen også en slags beslutning: jeg velger å tro at evangeliet er sant. Som kirke velger vi å tolke liv og hverdag i lys av nettopp dette evangeliet; vi velger å daglig GJØRE tro, ut fra at vi forstår evangeliet som sant.
Det finnes mange forskjellige uttrykk for tro og tvil, både i Bibelen og hverdagen. Luther snakker om tro som tillit. Bibelen kan snakke om troen som å håpe på det vi ikke ser. Jesus sier «din tro har frelst deg» i mange menneskemøter; til folk som roper ut sin nød, som blir båret fram for Jesus av kompisene sine, eller som tar på kappen hans i desperasjon over sykdom og håper på helbredelse. Disse trosuttrykkene er rettet mot Jesus, men lista for hva Jesus anerkjenner som tro, ser ut til å ligge ganske lavt.
I et rikt og sekulært samfunn som vårt, i en både fantastisk og forferdelig verden, er det imidlertid ikke alltid lett å tro på Gud. Derfor må det kristne fellesskapet tåler mangfoldet av tros- og tvilshistorier, og samtalen om erfaringene av Guds nærvær OG fravær. Da skaper vi det som er overskrift for dette Kirkemøtet 2025: «Rom for tro».
3. I MIN FARS HUS ER DET MANGE ROM
I og med at jeg ikke kan sykle lenger, blir det mye kollektivtransport på meg. En dag på Stortinget stasjon så jeg et dikt på veggen, om å "ta himmelen tilbake / rote den til / gjøre den skamfri og herreløs." Jeg antar dette diktet er preget av fordommer eller vonde erfaringer med kristen forkynnelse og miljøer som "kupper" himmelen og gjør den til et fromt, pyntelig og trangt sted, der folk flest er utestengt. Med en Gud som fordømmer, misbruker makt og påfører skam. Om du sitter med en slik troserfaring og gudsbilde, da kan det virkelig trengs å ta himmelen tilbake.
Jeg har andre assosiasjoner. Jeg har lært om himmelen som et hus med mange til dels rotete rom og god plass. Et hjem der ulike folk kan føle seg trygge og hjemme. Ikke fordi denne himmelen er herreløs, for da kunne jo den okkuperes av hvem som helst som ville ta makten over den. Men fordi himmeleieren er en Gud som ser, kjenner og elsker hver eneste en av oss, ønsker alle velkommen, og sikrer tryggheten – med skillevegger for de av oss som trenger det. Så ta himmelen tilbake! For i vår Fars hus er det MANGE rom.
Enhver kirke er på sitt jordiske vis ett av himmelens mange rom. Kirken favner de største gleder og sorger og alt imellom. Denne Domen formidler noe av dette i sitt bygg: Mange ulike rom, med plass både for å gjemme seg og bli sett. Et tydelig sentrum, høyt under taket, vegger som har rommet store gleder og store sorger og alt imellom, gjennom hundrevis av år. Hit har mennesker kommet med sin glede over kjærligheten; sin sorg over en de har mistet; sin takk for et nytt barn; sin feiring av ungdommen i huset. Hit har mennesker kommet med sine håp og bekymringer; sine spørsmål, bekjennelser og hemmeligheter. Hit kommer vi, og mange med oss. Og tar himmelen tilbake. Her er det dører som går ut til gaten og hverdagen utenfor. Her er det dekket nattverdbord, hvor vi kneler sammen: unge og gamle, troende og søkende, glade og fortvilte, med så forskjellige liv og historier.
Så la ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. I min Fars hus er det mange rom.